Trønderkeramikk er en betegnelse på keramikk laget i pottemakertradisjon i Trøndelag fylke. De første registrerte pottemakerne i distriktet kan dateres til tidlig 1600-tallet. Høydepunktet for tradisjonell trønderkeramikk var fra sent 1700-tallet til slutten av 1800-tallet.
Første kilde til pottemakervirksomhet i Trøndelag finner vi i Trondheim. Jacob Pottemager omtales i Trondhjems Lensregnskaper for 1606–1607. Hvem denne pottemakeren var finnes det ingen flere beviser for. Lars Pottemaker som nevnes senere på 1600-tallet har heller ikke levnet særlig spor etter seg.
Den første pottemakerslekten som blir beskrevet i eldre litteratur er Røe. Thomas Røe (1659–1741) kom fra Flensburg i Tyskland til Trondheim, antagelig en gang omkring 1680. Hans sønn Hans Thommesen Røe og dennes sønn Sivert Andreas Røe arbeidet også som pottemakere. Mange av de tidlige pottemakerne i Trondheim var innvandrere. Svend Jacob Corfey (1683–1755) var fra Helsingborg, Sverige. Sønnen Jens Friedrich Corfey overtok senere verkstedet. Likeså ble hans to sønner pottemakere. I 1763 var det tre pottemakermestre i byen.
Tradisjonen å overta fedrenes virke stod sterkt i laugssamfunnet. I dette patriarkale miljøet kunne også en enke overta virksomheten om hun giftet seg med en svenn.
Med årene ble også menn født i Trondheim pottemakere. Jacob Abrahamsen Sanne og og Thomas Jonassen Schierve fikk borgerskap i 1760-årene. Senere kom flere personer fra nærliggende områder som Støren og Buvika for å bosette seg i Trondheim for å bli keramikere. Blant de som kom utenbys fra var moldenseren Jens Jacobsen Lund. Da han kom til Trondheim i 1797 startet et dynasti i Trondheims pottemakermiljø.
Keramiske verksteder ble under 1800-tallet opprettet andre steder rundt omkring i Trøndelag, deriblant Horg, Strinda og Orkdal. Flere ble startet av keramikere som tidligere jobbet i Trondheim. Dette var en periode da laugsvesenet ble avviklet og man ikke måtte ha laugsbrev. Kjøpmannen Johan Fredrik Roschauw opprettet omkring 1845 verksted i Orkanger med ansatte keramikere.
I Nord-Trøndelag kjennes et verksted i Stjørdal fra omkring 1800. Det ble i samtiden beskrevet som et av landets største. I 1825 ble det registrert fire pottemakerverksteder i byen. Størst av de var Fabrikken Haabet på Tangen Bruk, etablert av to kjøpmenn fra Trondheim. Det var også pottemakere i Steinkjer, Snåsa, Grong og Beistad.
Tidlig trønderkeramikk var forståelig nok påvirket av tysk pottemakerkunst. Råmaterialet som man brukte var lokal blåleire. Leiren var av ujevn kvalitet og måtte derfor tas ut fra bestemte sjikt. Samtidig ble det importert pipeleire fra Nederland og England. Fat, kanner og annet ble laget på dreieskive. Det tidligste leirtøyet fra Trondheim var i rødbrun utførelse. Arbeider ble utstyrt med et tynt lag flytende pipeleire og på 1700-tallet ble variasjonen av dekor større. Typisk er gulhvit dekor og årstall, påført med kuhorn fylt med farget pipeleire. En stor del av trønderkeramikken er også med risset dekor.
Blant produkter så var fat og skåler vanligst. Karmfat er fra 1700-tallet og en bit inn på neste århundre en av de vanligste typene. Disse er utstyrt med en bred rand på kanten for bein og annet som ikke kan spises.
Til tross for at dekoren forandret seg gjennom århundrene så er det enkelte motiver som går igjen. Stiliserte blomster som tulipaner i fatets speil var et av de mest populære. Randen på karmfatet ble gjerne utstyrt med prikker og bølgende linjedekor. Pottemakerslekten Lund laget også livlige motiver med mennesker og hester. 1800-tallets palett var ofte i gulhvit bunnfarge med dekor i grønt, gult og rødbrunt.
Fabrikken Haabet i Stjørdal var spesialisert på svartglasert keramikk. Populære var terriner med pressede ornamenter, som perlerand og rosetter. Mer forseggjort var deres brennevinskrukker med lystige fyllescener og vittige tekster.
Utover 1800-tallet økte importen. Tradisjonell pottemakerkeramikk opplevde stadig mer konkurranse fra maskinproduserte varer i bedre kvaliteter. Kjøpmannen Andreas Moe som hadde steintøyforretning i Trondheim etablerte egen steintøyfabrikk. Der ble det laget høybrent saltglasert steingods. Populære var syltekrukker i blå dekor, som de hollandske krukker.
For å kunne stå imot konkurransen måtte pottemakerne tenke i nye baner. Annar Aune kom fra en kjent pottemakerslekt. Han studerte i Danmark og registrerte i 1907 firmaet Aunes Lervarefabrik. Med ham startet en ny epoke i den moderne trønderkeramikken, fjernt fra blomsterdekor. Aune jobbet heller med fri form og renneglasur, likt Andreas Schneider. Omkring 1926 gikk han tilbake til tradisjonell trønderkeramikk, som karmfat med motiver av blomster, fugler og ryttere. Sønnen Erling Aune overtok virksomheten, og senere hans datter Elin. I dag driver Solveig Breidfjord det tradisjonsrike firmaet.
De som er interessert i lære seg mer om Trønderkeramikk kan skaffe seg Ian Reeds bok HER.
©Mats Linder / matslinder.no