Det er få skandinaviske produsenter som skaper like mye entusiasme som Marimekko. Det finske firmaet som opplevd opp- og nedturer har de siste tiårene fått mange nye tilhengere. Deres tekstiler fra 1950- og 1960-årene oppleves like freshe nå som da. Mest kjent av de alle er Maija Isolas Unikko.
Tekstilindustrien vokste kraftig de første tiårene etter andre verdenskrig. I mange land satset man heller på trykte stoffer enn vevde. I England hadde Heals suksess med Lucienne Days tekstiler. Hjula Væveri i Oslo laget mønster etter design av Sissi Bjønnes, Kari Sorteberg, Lisa Walldén og Arne Lindaas. I Sverige var NK´s Textilkammare, Ljungbergs Textil og Almedahls store, mens danskene hadde L.F. Foght. I dag kan derimot ingen av de skandinaviske tekstiltrykkeriene måle seg med finske Marimekko.
Marimekkos leder under mange år var Armi Ratia. Som tjueåring begynte hun studere tekstildesign ved kunsthåndverkskolen i Helsingfors. Etter krigen investerte hennes ektemann Viljo Ratia i en voksdukfabrikk som gått konkurs og etablerte deretter Printex. På hans oppfordring ble Armi en del av firmaet. Samtidig oppdaget hun den unge designstudenten Maija Isola. Et av Isolas første tekstiltrykk for Printex var Amfora (1949).
Kundene syntes at mønstrene fra Printex var annerledes og visste ikke helt hvordan de skulle brukes. Armi kontaktet Riita Immonen som designet en kolleksjon Paris-inspirerte kjoler tilpasset tekstilene. Etter en vellykket motevisning i 1951 etablerte Armi firmaet Marimekko. I en tid kom de to firmaene til å sameksistere.
Maija Isola som var en drivende kunstnerisk kraft jobbet for Marimekko i 38 år. I disse årene laget hun mer enn 500 mønster. I midten av 1950-årene hadde hennes tekstiler et naivt preg. Etterpå ser man en omdreining mot stiliserte blomster og mer stormønstrede komposisjoner. I 1964 kom klassikeren Kaivo. Samme år lanserte firmaet Unikko, som er blitt Marimekkos sterkeste merkevare. De stormønstrede valmuene var i perioden et av få blomsterdesign i kolleksjonen.
Et viktig tilskudd var tekstildesigneren Vuokko Eskolin-Nurmesniemi. Hun kom til firmaet i 1953. Samme år designet hun det klassiske stoffet Piccolo. Det er enkelt og tidløst, med striper trykket i to farger, men som grunnet overlapping av fargene blir til tre nyanser. I tillegg designet Eskolin-Nurmesniemi klær i grafiske og geometriske silhuetter, tilpasset egne mønster. Hennes Nasti (1957) som består av små prikker i en livlig komposisjon ble internasjonalt kjent da Jackie Kennedy ble avbildet med det på forsiden av Sports Illustrated.
Den første tiden var det mest kvinnelige formgivere. Annika Rimala kom til Marimekko i 1960 og arbeidet der til 1982. Mustapippuri ble laget som en del av hennes interiørkolleksjon i 1963. Fra samme år kommer Tarha, som består av ornamentale former i grupper. Mønsteret ble brukt til kjoledesignet Rakkauskirje som fikk internasjonal oppmerksomhet etter Tony Vaccaro fotograferte det til Life Magazine. Mest kjent er hun likevel for Tasaraita (1968) i vevd stoff, brukt til t-skjorter og gensere i unisex utforming.
Marimekko har også brukt flere japanske designere. Det har nok en sammenheng med at Marimekkos uttrykk ligger tett opp mot japansk design. Det er rene og enkle former. Fujiwo Ishimoto (1941) kom til firmaet i 1974 og har tegnet rundt 400 mønster. Katsuji Wakisaka (1944) var virksom fra 1968 til 1976 og igjen fra 2001. Sjarmerende fra hans kolleksjon er Kumiseva (1971) med motiver av bygninger med løkkupler. Bo Boo (1975) med motiv av naivt utformede biler ble en stor suksess i USA.
Etter Armi Ratia døde i 1979 har Marimekko opplevd flere eierskifter. Nå er firmaet et aksjeselskap med mange eiere. Årlig trykker firmaet rundt 1 million meter stoff. De siste årene har de også satset på produkter til kjøkkenet. Spesielt populære er krus og skåler med dekor som Unikko, Sirtolapuutarha og Räsymatto.
©Mats Linder / matslinder.no