Arnold Wiigs Fabrikker var en et firma i Halden aktivt i perioden 1948–1973. Det er mest kjent for produksjon av belysning og keramiske artikler. Firmaet laget også produkter i smijern og småmøbler. William Knutzen, Bjørn Engø og Otto Mulders var deres mest kjente formgivere.
Arnold Wiig begynte sin gründervirksomhet med blomsterbinderi og kransebinding i 1931. Noen år senere etablerte han gartneri. Sammen med svogeren Albert Larsson begynte Wiig i 1938 å støpe blomsterpotter. Et par år senere grunnla Wiig firmaet Norsk Smikunst. Produksjonen av både blomsterpotter og smijern økte kraftig under andre verdenskrig. Det resulterte i at firmaet i 1944 var nødt til å utvide virksomheten. I 1948 ble så Arnold Wiigs Fabrikker (AWF) etablert. Firmaet ble samtidig samlende navn for de ulike virksomhetene, der det også på et tidspunkt ble laget kunstige blomster.
På Idd i Halden hadde det samlende firmaet én fabrikk for keramikkprodukter og én for blomsterpotter. Sistnevnte var for varemerket Syco, som senere ble flyttet til Strömstad i Sverige. Produksjonen i nabolandet hadde både import- og eksportfordeler.
Firmaets tidlige keramikkproduksjonen var kunstnerisk uselvstendig. Mye lignet på produkter som ellers var på markedet. I 1947 brant keramikkfabrikken ned. Året etterpå ble det bygget en ny fabrikk på den samme tomten. Frem til 1949 ble keramikken fra fabrikken i Halden merket Herreby. Grunnet navnelikheten med Herrebøe Fajansefabrikk ble navnet endret til AWF.
I 1949 ble den anerkjente keramikeren William Knutzen kunstnerisk leder for Arnold Wiigs Fabrikker. Han hadde tidligere arbeidet for Graverens Teglverk i Sandnes. De nye produktene for AWF minnet nokså mye om de fra Graveren. Samtidig med at Knutzen startet som designer begynte omleggingen fra hånddreid keramikk til støpt gods. Effektiviseringen av driften bidro til økt lønnsomhet.
Omtrent i den samme tidsperioden kom en rekke utenlandske keramikere til fabrikken. Deriblant Ruth Mäkelä og Eva Haase. Finske Ruth Mäkelä hadde erfaring fra den anerkjente fabrikken Arabia i Helsingfors. Hennes små, keramiske figurer var svært formsterke. Storselger ble en orkidévase, som ble innkjøpt av Kunstindustrimuseet i Oslo.
Eva Haase bidro særlig til en ny form for dekorteknikk som hun videreført fra den danske fabrikken Kähler. Både Knutzen og Mäkelä deltok med arbeider på en utstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo og den viktige Norway Designs for Living-salgsutstillingen i Chicago i 1951.
Det kan se ut som Arnold Wiig i perioder hadde større interesse for omsetning enn å holde den kunstneriske fanen høyt. Fabrikkens kontorsjef, Hans Lund, uttalte at folk ikke ønsket kvalitet, men heller ville ha krimskrams. Det førte til at AWFs produksjon var nokså ujevn. I tillegg var en del av produktene nærmest plagiat av hva man fant på det tyske markedet. I 1950-årene prøvde man å få til et samarbeid med keramiker Rolf Hansen rundt produktutvikling, men det strandet etter kort tid.
I 1959 inngikk Arnold Wiig en avtale med keramikkverkstedet på PLUS i Gamlebyen i Fredrikstad om levering av nye modeller for serieproduksjon. Samarbeidet hadde kun vart noen få måneder da PLUS’ øverste leder Per Tannum og Arnold Wiig kom til uenighet rundt produksjonen. I både 1950-årene og 1960-årene var Otto Mulders en viktig leverandør av modeller til firmaet.
Utover i 1960-årene gikk lønnsomheten for den keramiske virksomheten dårligere. Etter ytterligere en brann i 1967 ble keramikkavdelingen nedlagt. I 1968 overtok Bjørn Fagerlie den keramiske virksomheten ved AWF og drev videre under firmanavnet TRIFA.
Omkring 1947 startet AWF produksjon av smijernsvarer. Ut fra dette foretakende ser det ut som man senere begynte lage belysningsarmatur. Sommeren 1949 brant fabrikklokalet der man laget smijernsprodukter. I etterkant ønsket firmaet å profesjonalisere driften av belysning. En gang rundt 1950 ble Bjørn Engø fast tilknyttet designer ved avdelingen for belysningsarmatur. Den første kolleksjon synes å ha blitt presentert under Foreningen Brukskunsts utstilling på Kunstnernes Hus i 1950. Typisk for Engøs design er den organiske og elegante linjeføringen. Lampene ble utført i børstet messing, og flesteparten er utstyrt med lampeskjermer i hvitt, matt opalglass. En gjennomgående detalj er de perforerte hullene i kanten av lampeskjermholderen i messing.
I 1950-årene og følgende to tiår produserte firmaet lamper på lisens. Alvar Aalto, Poul Henningsen, Helena Tynell, Arne Jacobsen, Hans-Agne Jakobsson, Verner Panton og Piet Hein var blant formgiverne. Samtidig engasjerte AWF anerkjente norske designere og arkitekter. Geir Grung, Alf Sture, Magne Thomstad, Kjell Lund og Nils Slaatto var noen i rekken. Populær var Sven Ivar Dysthes vegglampe Butterfly, som nå produseres av Northern. Samtidig laget AWF bord- og gulvlamper i keramikk formgitt av Otto Mulders.
I 1969 ble Kjell Heggdal ansatt som designer ved avdelingen for produktutvikling. Men allerede året før hadde han utmerket seg med lampen Albus W 3052 som fikk Norsk Designcentrums Merket for god design. Da Heggdal kom til AWF, var han et friskt pust for norsk belysningsdesign. Produktene var ungdommelige og progressive. I særklasse var bordlampen Pan W 4060. Den er konstruert over en base i pleksiglass der lampeskjermen er festet inn i sidene for å kunne beveges opp- og nedover.
Tidlig i 1970-årene kom AWF i økonomisk uføre. Lampefabrikken hadde i en tid slitt med å betale bankfordringer og stod på konkursens rand. Noe av grunnen til det, var at man de siste årene hadde satset på en ny moderne fabrikk. Høvik Lys kjøpte AWF og flyttet deretter sin produksjon til Halden. Arnold Wiigs Fabrikker ble oppløst i 1973.
©Mats Linder / matslinder.no