Vil du bli rik på en enkel og grei måte så bør du bli ekspert i kunst- og antikvitetsbransjen. Her er det lett å lure folk uten risiko for å bli straffet. Muligens du lurer på hvordan det kan være slik?
Det var en gang i 1996. Jeg jobbet i en veldedighetsbutikk i Malmö. Der ble jeg kjent med Robban som var eks-narkoman. Etter han fikk livet på rett kjøl så skaffet han seg på uærlig måte uføretrygd. Da trengte han ikke betale underhold til eksen der sønnen bodde. For å drøye trygden kjøpte og solgte han antikviteter, kunst og dyre klokker, mest Rolex. Overskuddet ble plassert i en bankboks slik at myndighetene ikke hadde innsyn i formuen som vokste.
De som følger med i bransjen som rører omsetningen av kunst, antikviteter og brukt design vet at mange registrerte handlere ikke har fast utsalgssted, men heller butikken i lomma. Butikken i lomma er gjerne 50.000-100.000 kroner i en pengeseddelrull, lett tilgjengelig når de reiser rundt og shopper kunst og andre verdigjenstander.
Noen lurer kanskje på hvorfor de omreisende handlerne har så mye cash i lomma. Svaret er enkelt. Penger som kommer fra uærlig handel kan følgelig ikke settes inn på sparekontoen uten at banken begynner å stille spørsmål. Skal pengene hvitvaskes så gjøres det enkelt ved å omsette varene på auksjoner i inn- og utland. Da trenger du heller ikke å betale skatt om du hatt tingen tilstrekkelig lenge (eller later som du hatt det). Risikoen for at Økokrim skal ta tak i mistenkelige tilfeller er ca. 0.00001 promille. Det er større risiko å bli pågrepet for å stjele et par solbriller…
Anledningen til at jeg skriver dette innlegget er at jeg nettopp sett på svensk TVs Uppdrag granskning (lenke HER). I dokumentaren Konsttjuven belyser de historien om en kunsttyv som står bak en rekke tyverier av viktige svenske design- og kunsthåndverksobjekter fra 1920- og 1930-årene. Det interessante med denne tyven er at han er i nær slekt med en anerkjent forsker og forfatter, som også er ansatt på en viktig institusjon, likeså ekspert på dette område. Kunsteksperten som jobber tett med flere museer har tilgang til verdifull dokumentasjon som viser hvor sjeldne kunstskatter finnes. I dokumentaren opplyses det også om at kunsttyven har solgt ting til kunsteksperten. Tyven har likeså hatt kontakt med en handler, som også er meget godt kjent med kunsteksperten.
Hva som ikke opplyses i dokumentaren, men hva jeg er blitt fortalt via troverdige kilder, er at det også skal ha foregått bestillingstyverier. Med andre ord, det er personer som har stor kunnskap om disse tingene og som vet hvor de finnes. Disse stjålne kunstgjenstandene er senere blitt solgt på auksjoner og direkte til skruppelløse samlere.
I Norge er vi veldig godtroende. Det er jo noe fint med det, men et sted må grensen gå. Da Eva Joly for rundt 20 år siden poengterte at det er utstrakt korrupsjon i Norge så var det mange som hevet på øyenbrynene. Hun satte fingeren på noe som mange helst ikke ønsker vedkjenne seg ved. For de som ikke har kjennskap til det kan jeg fortelle at norsk antikvitets- og museumsbransje har alvorlige skyggesider.
Hvordan man får tak i gode kunstgjenstander på en uærlig måte varierer. Enkelte personer er ytterst sofistikerte. Fra flere hold er jeg blitt fortalt om en person som verdivurderer kunst og samlerobjekter. Vedkommende bruker taktikken med å gi lave takster på ting som er verdifulle. Etter takstjobben er ferdig kan takstpersonen si at om eier er interessert kan hen kjøpe ting til høyere pris enn takst fordi at det er noe personen mangler i sin samling. I mange tilfeller selger eieren ting til takstpersonen, da de tror at de gjør en god handel. Det de ikke vet er at takstpersonen betalt underpris og således lurt eier.
Jeg tror dessverre at veldig mange ting som er ervervet på en uærlig måte nå er å finne i norske museumssamlinger. Det finnes personer som vet hvordan man kan få tak i gode kunst- og designformål uten å måtte stjele de. Det er mye enklere å gjøre god research og skaffe seg et godt kontaktnett blant kunstnere, kunsthåndverkere og designere. Disse personene har gjerne ting som få har kjennskap til. Det er også slik at de kan ha ervervet kunstgjenstander på et tidspunkt da disse var rimelige. En vase eller et smykke som de kjøpte for 40-50 år siden som da kostet få hundrelapper nå kan koste 30-40.000 kroner, eller mer.
På alderens høst når kunstnerens minstepensjonen ikke strekker til tilbyr denne «hyggelige» samleren et par tusenlapper for en sjelden og kostbar gjenstand. Det kan jo også være slik at kjøperen jobber på en kulturinstitusjon, og ikke har lov til å kjøpe og selge kulturgjenstander, da institusjonens regelverk ikke tillater dette. Da kan jo kjøperen samarbeide med en handler, som kan selge objektene til institusjonen der «samleren» arbeider. På slik måte erverver institusjonen ting deres ansatte ervervet på en tvilsom måte.
Jeg tror at flere institusjoner er kjent med at slik uærlig virksomhet eksisterer. Da kan man jo spørre seg hvorfor de ikke gjør noe med saken. Det skyldes antagelig at de velger å ha på skylappene, fordi museet så inderlig ønsker enkelte sjeldne kulturgjenstander inn i samlingen.
Jeg mener at institusjoner ved private ervervelser MÅ spørre om eierhistorikk, eller proveniens som det så fint heter. Uansett hvor lenge de kjent personen så kan denne samleren/handleren være en ulv i fåreklær som vet at NÅ har museet senket garden. På så måte har antagelig mange uærlige ervervelser havnet i norske museumssamlinger.
I Uppdrag granskning sier den meget dyktige designskribenten Hedvig Hedqvist at i dag har auksjonshusene mye bedre detaljkunnskap rundt gjenstander enn museene. Det skyldes nok at forskningsaktiviteten ved museene har minsket, mens auksjonshusene må ha god dokumentasjon og detaljkunnskap for å oppnå topp priser på sjeldne objekter.
Jeg håper at Økokrim og museene snarest tar tak i måten hvordan norske privatpersoner blir plyndret av grådige samlere og handlere (les kriminelle). De ødelegger tilliten vi bør ha i vårt åpne samfunn. Om museene blir mer kritiske og stiller spørsmål rundt proveniensen ved ervervelser kan vi i hvert fall bli kvitt en del av problemet.
©Mats Linder / matslinder.no