Det er i grunn spesielt at Norge som er et så pass lite land har så mange gode bestikk. Min teori er at det skyldes vår vurm for sølv. Det har ført til at mange opp gjennom årene samlet bestikk som gått fra generasjon til generasjon. For å overleve i det markedet må produsentene ha gode varer som kundene etterspør.
Frem til rundt 1940 var det få produsenter av bestikk i stål. Mesteparten ble importert fra Sverige, Tyskland og England, merket Eskilstuna, Solingen og Sheffield. Etter krigen var det importrestriksjoner og flere bestikkfabrikker ble derfor etablert. De første bestikkene var relativt enkle i utførelse og design. Flere fabrikker laget egne modeller uten å involvere profesjonelle formgivere. Men fordi folk trengte hverdagslige bruksting kjøpte de det som var tilgjengelig.
Norstaal, eller Norsk Stålpress, som firmaet også het, var desidert dyktigst på å kultivere nye bestikk. Eventyret begynte i 1956 med Inka, designet av dansken Erik Herløw. Noen år senere ble Tias Eckhoff kjent med firmaets grunnlegger. Etter eksperimenter og utprøvinger kom de første syv delene av hans Maya på markedet. Bestikkene ble «skjært» ut av stålplaten der de var plassert for best mulig materialutnyttelse. Etterpå ble bestikket presset i en form og slipt og pusset. De tidligste bestikkene ble utført i amerikansk 12/12 kromnikkelstål. Eckhoff ble Norstaals viktigste bidragsyter. Una fra 1972 er en annen av hans klassikere for firmaet.
Vi må også huske på Helle sin betydning. I 1958 kontaktet de Eystein Sandnes som nettopp begynt på Porsgrunds Porselænsfabrik om han ønsket å tegne bestikk. Korrespondansen stoppet på et tidspunkt og ble først tatt opp senere. I desember 1961 levert Sandnes tegninger til 12 bestikk. I januar 1963 laget fabrikken de første prøvene. De kommende månedene jobbet man intens med å ferdigstille et produkt som både designer og fabrikken var fornøyd med. Bestikket som fikk navnet Meny 1600 kom først i palisander og rustfritt stål. Dessverre viste det seg at salget gikk treigt. Mange forbrukere syntes skaftene var for tynne. Allerede i 1963 vurderte Helle å stoppe produksjonen. En av Helles storselgere i 1960-årene var Sunfjord. Det ble tegnet av Steinar Helle omkring 1966. Bestikket karakteriseres av at skaftet i tre løper fint og sømløst over i metallet i rustfritt stål.
John Gulbrandsrød er en ener innen tinndesign. Det kanskje ikke alle vet er at han også gitt form til et av de mest elegante bestikkene i sølv. Polar fra 1961 er mykt og avrundet, og skaftet i relieff, minner om fiskeskjell. Mønsteret er inspirert av dekor på Bjørnstad, et gardstun på Maihaugen. Bestikkets dimensjonering og vekt er vel avveid. To andre sølvbestikk i toppklasse er Bjørn Sigurd Østerns Ringebu og Thorbjørn Lie-Jørgensens Brudesølv. Et annet høydepunkt var Roy Blohms Gilde for Brødrene Øyo. Bestikket er i syrefast 18/8 satinstål, med unntak for spisekniven som kom i kromstål for et mest mulig skarpt egg. Ellers er han mest kjent for det langt mer populære bestikket Grace.
Fra tidlig på 2000-tallet er industridesigner Per Finne Hardanger Bestikk sin hoveddesigner. For produsenten har han gitt form til mange gode modeller. I særklasse er Tina. Det er et særpreget bestikk, med svakt spisst formet skaft og en tydelig grafisk profil.
©Mats Linder / matslinder.no
