Jeg har tidligere skrevet om Nasjonalmuseet Samling. Om at det er et inspirerende sted for å finne informasjon om designere, produkter og produsenter. Dessverre er Samling også ofte opptakten til irritasjon fra min side. Det høres kanskje ut som en motsetning.
Problemet er at mange av produktene som Nasjonalmuseet legger ut på nett ikke er tilstrekkelig kvalitetssikret. Nå er det ikke noe jeg er alene om å synse om. Jeg hører det samme fra samlere, kunsthåndverkere, designere, slektninger til designere og andre. Det som uroer meg, er at når folk kontakter Nasjonalmuseet og påpeker om feil og mangler så opplever de å ikke bli hørt. Enten tar det lang tid før en oppdatering skjer, eller så skjer den ikke i det hele tatt. (lenke HER)
Jeg lurer på om informasjonen ikke når frem til de som er ansvarlig for at fakta skal være korrekt. Eller at om det er slik at de som oppført opplysningene ikke ønsker å innrømme at de gjort feil. Tidligere hadde museet kommentarfelt der man kunne komme med tilleggsopplysninger rundt objekter, eller om man funnet feil. Den praksisen bidro til at de fikk ryddet opp i en del uriktigheter. Kanskje museet synes det er for brysomt? (lenke HER)
Når jeg tidligere påpekt for Nasjonalmuseet om store mangler på Nasjonalmuseet Samling opplever jeg at de ikke tar kritikken alvorlig. Antagelig er det for mange kokker der. Og som kjent, da blir det også en del søl. Kanskje det å være Nordens største kunstmuseum kommer med noen baksider? Jeg mener at om man er veldig usikker på om et produkt er tegnet av en viss person så bør man ikke drive med gjettekonkurranser. Informasjonen fra museet MÅ være etterrettelig. Vi ser alt for mange eksempler på feilinformasjon ellers på internettet. (lenke HER)
Av en tilfeldighet snublet jeg over flere spennende illustrasjoner fra Knud Leems sin bok Beskrivelse over Finmarkens Lapper fra 1767. På Nasjonalmuseets side opplyses det i den sammenheng om mye rart, som at Leem var kunstner bak illustrasjonene til boken. Knud Leem var forfatter (med bidrag fra Johan Ernst Gunnerus og Erik Johan Jessen-Schardebøll). Leem har såvidt jeg lest eller har kjennskap til aldri laget illustrasjonene til boken. Nasjonalmuseet skriver også at Missionskollegiet var utgiver/forlegger. På bokens tittelside står det klart og tydelig at boken er trykket hos Kongel. Wæysenhuses Bogtrykkerie af G.G. Salikath. Gerhard Giese Salikath var boktrykker. Da gir det lite mening at Nasjonalmuseet også fører opp hans jobb som støper. At Missionskollegiet hadde planer om et slik verk som Beskrivelse over Finmarkens Lapper er én ting. Men ingen steder har jeg funnet belegg for at de var utgiver. Ikke heller fagpersonen som jeg spurt, som er en av de dyktigste på bokhistorie her i landet. Hva jeg vet så nevner Leem Missions-Collegii / Missions Collegio i teksten ved noen anledninger. (lenke HER)
Johannes Rach er også oppført som kunstner bak illustrasjoner. Likeså er Odvart Helmoldt de Lode oppført som «antatt» i flere av de 102 illustrasjonene som museet lagt ut på siden når man søker på Knud Leem. Her kan jeg i grunn ikke uttale meg om hvem som gjort hva eller når. Det kan dog virke som at Rach var i Finnmark en gang i perioden 1747–1750. Om han laget forlegg til Leem sin bok da er min egen spekulasjon som jeg ikke lest om andre steder. I tillegg er tre illustrasjoner signert i platen med «i. Haas. Sc». Her bør vi være nok så trygge på at Jonas Haas er kobberstikkeren. Anledningen er at navnet er etterfulgt av «Sc», som er sculpsit på latin, og som betyr «har gravert eller meislet». Kobberstikkere brukte innimellom «Sc» etter signaturen.
Om Nasjonalmuseet mener at de er en ansvarlig institusjon som skal være etterrettelig bør de forandre sin praksis rundt hvordan de publiserer fakta til illustrasjonene de legger ut på Samling. I tilfellet Knud Leem bør alle illustrasjoner utformes med samme tekst, ikke som nå forskjellig fra trykk til trykk. Så kan man spørre seg. Hva er teknikken? Museet opplyser om både streketsning og kobberstikk. Jeg er ingen ekspert, men heller nok til sistnevnte.
At norske interiørtekstiler er et lite interessant forskningsområde hos Nasjonalmuseet, har jeg reflektert over mange ganger. Usynliggjøringen av tekstildesignere (ofte kvinner) gjør meg rasende. Da er det interessant å notere seg at museet synes å ha full peiling på tekstilene fra danske Unika-Væv. I seks tilfeller kommer det opp som møbelstoff brukt på noen stoler når man søker på navnet. Sett med mine briller så viser museet fingeren til norske tekstildesignere og produsenter.
At museet ikke skrevet at stoffet Scalo er brukt på Boy, en puff designet av Norway Says for LK Hjelle synes i denne sammenheng merkelig. Jeg tror nemlig at museet synes det er mer stas å briljere med at man vet hva Unika-Væv er enn tekstiler fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. De bør også kalle Boy for puff, heller enn krakk som de beskriver objektet på nettsiden. (lenke HER)
Vi kan faktisk bli hos Scalo ytterligere. Det skyldes ene og alene at Nasjonalmuseet har prøver av det aktuelle stoffet. Når man skriver «Norway Says (antatt sikker)» så lurer jeg på hva man driver med på museet. Scalo er designet av Norway Says, så fjern «(antatt sikker}». Samtidig kan dere føre opp Jon Pettersen som designer, da det var et felles prosjekt. (lenke HER)
Når man som i mitt tilfelle skriver mye om norsk design (på papir) så er det lite ønskelig å gjøre feil. Det er ikke som på nettet der man kan korrigere med noen enkle tastetrykk. For å unngå for store pinligheter prøver jeg å ettergå det meste av essensiell informasjon ved å sammenligne med minst to kilder, helst flere. Det gjorde jeg heldigvis da jeg tok for god fisk at Esben Wingerei designet en spade for Fiskars sammen med Egil Hyggen. Det viste seg å være feil da jeg kontaktet Wingerei. Han har så definitivt ikke vært med på å designe spaden. Da spør jeg automatisk meg selv. Kan jeg stole på de andre opplysningene fra Nasjonalmuseet. Var Egil Hyggen designer, og kom han i tilfelle opp med ideen i 1972. Spaden kom i følge Nasjonalmuseet i produksjon i 1992. (lenke HER)
Da jeg skulle skrive min første bok – Norske Designmøbler 1940–1975 – skulle et av kapitlene omhandle plast i møbelindustrien. Fordi jeg hadde lite materiale å forholde meg til så brukte jeg en artikkel som en tidligere direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo skrevet. Til å begynne fikk jeg inntrykk av at teksten var etterrettelig. Men så oppdaget jeg plutselig informasjon som så definitivt ikke kunne være korrekt. Ryggmargsrefleksen gjorde at jeg ble mer mistenksom. Etter kort tid fant jeg rundt 10 feil på få sider. Et av de var så grovt at jeg ikke skjønte at det var mulig. Konklusjonen var at denne teksten kunne jeg ikke stole på. At denne direktøren ved andre anledninger skrevet om plast i flere bøker med nesten samme innehold er ikke bra. Så da kan man jo spørre seg om museet ikke lar fagfeller gjennomgå forskningsmateriell som kollegaene publiserer? (lenke HER)
Jeg er veldig glad i hverdagsdesign. For ikke lenge siden sjekket jeg hva Nasjonalmuseet har av produkter fra Jordan. Igjen er jeg godtroende og tenker at så pass nytt materiale må være kvalitetssikret i alle retninger. Men det er det så definitivt ikke. Feil og mangler tyter ut som fra en ketsjupflaske… Jeg ble oppgitt og kvalm.
For en tid siden laget jeg en nok så omfattende artikkel om Hermann Munthe-Kaas og hans Folkestolen. Der brukte jeg masse tid for å legge frem beviser om at informasjonen Nasjonalmuseet hadde publisert på nettsiden Samling ikke holdt mål. (lenke HER)
Et veldig tidkrevende prosjekt var forskningen rundt maleriene Nasjonalmuseet mener er laget av Artemisia Gentileschi. Det er noe jeg har sterke tvil om. På nåværende tidspunkt har jeg ikke rukket å dykke dypere ned i materien, men det kommer. (lenke HER)
Nasjonalmuseet brukte mange år på å flytte til nybygget. Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet var samtidig stengt for besøkende. I denne perioden brukte de samlingsansvarlige masse (?) tid på å kvalitetssikre informasjonen knyttet opp mot objektene. Sett med mitt og andres blikk synes det som at man tatt en del snarveier og ville veier. Så det er kanskje på tide å heve standarden? Hva om museet begynte å gi ut bøker igjen. Trodde Nasjonalmuseet var en forskningsinstitusjon, men der tok jeg nok feil. Heldigvis for de ansatte har man fått en fin kafé.
©Mats Linder / matslinder.no