Hva er kopi og hva er original? Svaret er ikke alltid like krystallklart. Men det er viktig å være klar over at kopi-virksomheten er skadelig for næringsliv og arbeidsplasser. I dette innlegget belyses flere eksempler.
At kopier eksisterer og «alltid» har gjort er fakta. Har man ørlite kunnskap om kunsthistorie så blir det nok så tydelig når man leser om temaet. I lille Norge ser vi tendensene helt tilbake til renessansen. Møbler ble kopiert etter modeller fra kontinentet. Gjerne med forbilder i Nederland og England. Den gang hadde vi ikke utdannede formgivere. Snekkerne gjorde derfor så godt de kunne for å følge med i tiden. Det var egentlig ikke før rundt århundreskiftet 1900 som man begynte å diskutere saken. Kunstveversken Frida Hansen var en av de mest kritiske til kopi-virksomheten. Hun hadde kanskje sett seg lei av at hennes transparente vevteknikk ble kopiert og brukt av andre.
Stålrørmøbler fra 1920/1930-årene blir gjerne tatt opp som eksempel i diskusjonen rundt kunstnerisk originalitet. Da møblene til Marcel Breuer og Mart Stam ble kopiert av europeiske stålrørmøbelprodusenter i samtiden ble det hevdet at deres stoler ikke hadde kunstnerisk verkshøyde. Så kopiene, som ikke ble omtalt som kopier, kunne derfor ikke bli tatt for å være kopier. I dag er det vanskelig å skille originalen fra kopiene. Nasjonalmuseet mener seg å tro at de har Mart Stams B-34 i sine samlinger. Ut fra informasjon kan man lese at den ble kjøpt inn i 2002. Det fremgår dog at de ikke faktisk vet om den er et original. Så da burde stolen kanskje heller omtales som «ukjent arbeid»? Les HER
Ulempen ved å lage en bestselger er at andre produsenter ofte går en i næringen. I Vatne Lenestolfabrikk sitt tilfelle var det den danske stålstigefabrikken Trygg i Ølgod som lot seg friste. I 1974 gikk Vatne til sak mot Trygg for å ha kopiert Sigurd Resells Falcon, men under navnet Super-Star. Vatne gikk seirende ut av rettssaken, og saksøkte ble dømt til å betale erstatning på 150 000 kroner samt 50 000 kroner i saksomkostninger.
I Norge ser vi flere eksempler på at formgivere har lånt og kopiert mye fra danske møbelarkitekter. Den som ble flittigst brukt som forbilde var antagelig Hans Wegner. Hva jeg vil huske så var det i hvert fall tre norske produsenter som laget et sybord som lignet kraftig på Wegners modell. Men hva jeg vet så ble det ingen rettssak ut av dette. Når man sammenligner Torbjørn Afdal sitt sybord Lill med Hans Wegners sybord AT-33 for Andreas Tuck så er det mange likheter. Så man kan jo spørre seg – Hvor går grensen for kopi versus inspirasjon?
I 2019 omtalte Dagens Næringsliv et eksempel der Grethe Sivertsen, daglig leder for Kinkeliane, opplever å ha blitt kopiert. Oppsiktsvekkende er at det er av hennes tidligere samarbeidspartner One Wood. De produserer en stol som er svært lik hennes Kinkeli-stol 1. One Wood sin salgssjef Niels-Frank Nielsen sier til Dagens Næringsliv: «– Den kan godt ligne litt, men det er ikke den samme stolen. Vi har brukt en annen produksjonsmetode og et annet design, og har heller ikke markedsført den, sier han.» Les om saken HER
Tilsvarende problematikk som Grethe Sivertsen var også Hans Brattrud utsatt for. I 1961 inngikk han en avtale med Hove Møbler om å produsere stolen Scandia Jr. Samarbeidet fungerte veldig godt helt til fabrikken på Stordal brant ned. Da ble produksjonen av Scandia Jr. innstilt – trodde Brattrud. Det som skjedde var at firmaets eier Einar Hove overførte produksjonen til Thailand uten å informere Brattrud om dette. Ergo fikk Brattrud ikke utbetalt royalty som han hadde krav på. Produksjonen foregikk i perioden fra ca. 1987 til 1993/1997. Etter en tid i rettssystemet vant ikke Brattrud frem med sine erstatningskrav. Einar Hove ble frifunnet, likeså Hove Møbler AS.
Men dette var ikke første gang som Einar Hove var ute i hardt vær. Elsa og Nordahl Solheims hvilestol Pirate i flatstål og laminert tre ble produsert av Rybo fra 1973. Trevarianten ble etterlignet av Hove Møbler og solgt under navnet Skyline.
For å unngå en lang runde i rettssystemet inngikk Rybo et forlik med Hove Møbler. Rybo ble tilkjent 375 000 kroner, men Hove Møbler fikk fortsette produksjonen av etterligningen. Det som er trist i denne historien er at Rybo sluttet å produsere Pirate etter en tid, mens Hoves Skyline var i produksjon en god stund, samtidig som de tjente godt på stolen.
Man kunne jo håpet på at Einar Hove hadde lært seg at man ikke skal tukle med andres opphavsrett. Dessverre kan det se ut som grådigheten tok overhånd. Omkring 1985 begynte Hove Møbler produsere Erling Revheims stol Avenue. Salget gikk så det suste. Stolen ble attpåtil lisensprodusert i USA av Kimball Inc, men Revheim fikk ikke så stor royalty som han hadde krav på. Det resulterte i «advokatmat», en sak som Revheim vant. Senere begynte Hove produsere Avenue i Thailand også, uten å informere Revheim om dette. Det ble enda en runde med advokater, som endte med forlik dagen før saken skulle opp i retten.
Ut fra saksdokumenter i Scandia-saken mellom Hans Brattrud og Einar Hove kommer det frem noen spennende opplysninger. I 1983 sendte Brattrud til Hove Møbler tegninger av en forenklet utgave av Scandia Jr. Denne stolen har dog kun tre spiler. Det ble imidlertid ikke inngått avtale om produksjon av stolen. Ifølge rettsdokumentene kan man lese at «Det er også foretatt ulovlig produksjon av trespilerstolen som Brattrud oversendte tegninger av i 1983…» Hva jeg har kjennskap til så ble nok ikke trespilerstolen satt ut i regulær produksjon, men antagelig kun laget i et lite antall. Samleren Bård A. Olsen har dokumentert en trespilerstol som antagelig er en prototype.
Einar Hove var utdannet siviløkonom. Likevel står han oppført som designer bak flere modeller i Hove Møblers produktkataloger. Uten å kunne bevise noe som helst, så tror jeg at han sett på hva konkurrentene hadde av vellykkede modeller, og sine samarbeidspartnere. Ved hjelp av fabrikkens produktutviklere kunne han re-arrangere en modell til sin egen, uten vesentlige produktutviklingskostnader. Vi ser dessverre samme tendenser hos mange norske møbelkjeder i dag. De har «egne» modeller, men som ikke er oppført med designers navn eller produsent. Man kan jo lure på hvorfor de ikke ønsker å profilere sine egne designere? Muligens fordi de er prostituerte tegnemaskiner?
Mange som kjøper kopivarer forsvarer seg ofte med å si at originalen er alt for dyr, sånn at vanlig folk ikke har råd til å kjøpe disse. Jeg mener at det er et usselt argument. Er det slik at hvis man ikke har god råd så er det likevel greit å ruinere en merkevare som det er blitt brukt tid, penger og prestisje på å etablere. Da mener jeg at man heller kan kjøpe brukte kvalitetsvarer til brøkdelen av nypris. Da bidrar man samtidig til lavere utslipp av klimagasser.
Hvis du er av typen som ikke bryr deg om slike spørsmål ønsker jeg å spørre deg. Hva tenker du om din arbeidsgiver erstatter deg med en ansatt fra utlandet som koster firmaet en fjerdedel av din lønn? Din kompetanse blir nullet ut med et fingerknips. Nå er det i og for seg ikke en uvanlig situasjon. I flere yrker er det i dag en realitet, som sjåfører som kjører varetransporter i EU. Mennesket har som varene blitt «kjøp og kast», og mentaliteten bidrar til å ødelegge fellesskapet. Hva som kommer til å skje i lyset av «kunstig intelligens» er noe vi vet lite om. Men at det kommer til å forandre både arbeidsliv og innovasjon er utenom tvil.
Hvis vi i fremtiden heller sparer penger til å kjøpe kun den ene tingen av god kvalitet så bidrar vi til mindre forbruk og mer rettferdige produksjonsvilkår. Pluss at vi verdsetter opphavsretten på en annen måte enn det vi gjør i dag.
©Mats Linder / matslinder.no