Kan vi stole på at kunsten vi ser på museene er ekte? Når et maleri beskrives som «tilskrevet», «i skolen til», «elev av» eller «antatt sikker», hva betyr egentlig det? På auksjoner i inn- og utland blir kunst ofte tilskrevet den ene eller den andre kunstneren. Men det er ikke ofte det opplyses om hvem som tilskrev et verk til den enkelte kunstner.
For ikke lenge siden var jeg på Nasjonalmuseet og kikket tilfeldigvis på malerier utført av gamle mestere. For første gang så reagerte jeg på hvor kraftig retusjerte enkelte av bildene er, likeså uvørent restaurert. I tillegg noterte jeg at mange var undermåls utført. Det fikk meg til å tenke på hvor bildene opprinnelig kommer fra og hvordan de havnet på Nasjonalmuseet, og hvorfor kuratorene valgt å vise de i samlingene.
Kunstforskningen er i stadig bevegelse. Å omsette falsk kunst er Big business. Om man er interessert så finnes det både bøker, filmer og TV-serier om temaet. Vil huske å ha lest at for hvert ekte maleri av Gustave Courbet så går det ti forfalskninger.
For bare noen tiår tilbake i tid så var man ikke så nøye med å spørre om eierhistorikken til gammel kunst. Eller proveniens, som er et finere ord for eierhistorikk. Når proveniensen er mangelfull, blir det vanskeligere for museene å kontrollere om historien til selger/giver er korrekt. Mange ganger er eieren blitt fortalt en historie, og tatt det for god fisk. Er museet ukritisk blir historien videreformidlet i generasjoner. Det eneste vi kan være sikre på er at på museer rundt omkring i verden er veggene tapetsert med falsk kunst. Andre ganger kan det være kopier som er blitt tilskrevet en mer kjent kunstner, med høyere priser på kunstmarkedet.
Heldigvis er dagens tekniske utstyr så bra at man enklere kan avsløre kopier og forfalskninger. Nå er det mulig å kunne «se» gjennom malingslagene for å avdekke om noen brukt et gammelt lerret for å forfalske en gammel mester. Avansert måleutstyr gir indikasjoner om malingen er fra tiden, og om det er samme type maling eller lerret som kunstneren brukte. Flere eksperter har kjennskap til hvordan kunstneren malte i ulike perioder av livet sitt. De kan ofte se på penselstrøk, fargekombinasjoner, komposisjon og annet om det er typisk for maleren.
Men vi skal være forsiktige med å stole blindt på «ekspertene». Hvem kan egentlig kalle seg ekspert. Jeg ønsker ikke å kalle meg møbelekspert. Det på tross av at jeg antagelig er den som skrevet flest bøker om norske møbeldesignere. Jeg gjør stadig feil og må korrigere meg selv, eller korrigeres av andre.
En av mine hobbyer er å besøke nettsiden Nasjonalmuseet Samlingen. Der ser jeg på design og kunst fra museumssamlingen. Det er god læring. Vet jeg at et verk har en spesiell proveniens kan det styrke eller svekke min teori om noe jeg forsker på. Innimellom snubler jeg over feil i deres beskrivelser. En gang iblant er feilene grove. Andre ganger minner det mest om slurv.
En kveld så jeg på et maleri av Artemisia Gentileschi i samlingen. Det var et navn jeg hadde i bakhodet fra før. Klikket derfor på lenken til hennes navn, og plutselig dykket det opp fem verk på Nasjonalmuseets nettside. Det første jeg reagerte på var at det var stor forskjell på malerienes kvalitet. Nasjonalmuseet skriver at «Rundt 80 av verkene hennes har overlevd fram til i dag. På grunn av den økende oppmerksomheten og forskningen knyttet til kunstnerens karriere, har noen nye verk blitt lagt til hennes samlede verker i nyere tid.» Det første som slo meg er at nå ønsker mange å sko seg på at Artemisia Gentileschi er blitt «gjenoppdaget».
Hvem var så Artemisia Gentileschi (1593–ca. 1654)? Hun var en italiensk billedkunstner med et tidstypisk uttrykk for barokken, med kraftige lys- og skyggevirkninger. Styrken ligger i mange av hennes selvportretter, som balanserer mellom tvil og selvsikkerhet. I senere år har hun blitt en representant for #MeToo bevegelsen. Bakgrunnen er at hun som ung ble voldtatt. Hun gjennomgikk en tøff rettssak for å prøve oppnå rettferdighet. Hun var ellers fast bestemt på å ble sett på som jevnbyrdig sammen med sine mannlige kunstnerkollegaer. Grunnet hennes historie har museer og samlere over hele verden de siste årene prøvd på å få tak i ekte Artemisia-malerier.
Det mest interessante maleriet i Nasjonalmuseets samling som er knyttet opp mot Artemisia Gentileschi er Judit og tjenestekvinnen med Holofernes´ hode (NG.M.02073). Nasjonalmuseet skriver på nettsiden om maleriet: «Orazio Gentileschi (Kunstner–usikker) og Artemisia Gentileschi (Medarbeider/assistent–usikker).» Jeg mistenker at attribueringen på nettsiden er slurvete skrevet. I ulike publikasjoner blir maleriet omtalt som et verk av Orazio Gentileschi. I boken Orazio and Artemisia Gentileschi blir det nøye beskrevet, og presisert som et maleri av Orazio Gentileschi. Hvis man ser på de kunstneriske sidene ved maleriet så er det av meget høy kvalitet. Komposisjon, farger, tegning, lys, stofflighet og så videre, er mesterlig utført. Her er det ikke tvil om at en stor kunstner står bak verket.
Eierhistorikken til Judit og tjenestekvinnen med Holofernes´ hode er interessant. På nettsiden til Nasjonalmuseet står det kun «Gave fra A.M. Vik, Blomqvist Kunsthandel 1945.» Graver man litt dypere finner man straks ut at Vik ervervet maleriet fra Jacob Børresen (1857-1943), sjøoffiser og industrimann, blant annet en av grunnleggerne til Norsk Hydro. Han i sin tur skal ha kjøpt maleriet fra Wangs Kunst og Antikvitetshandel i Oslo, 1917. De hadde kjøpt maleriet det samme året på auksjon i Paris, arrangert av Syndicat de la Presse. Maleriet var levert inn av Giulio Sambons (1836–1921) som støtte for krigens ofre under første verdenskrig. Sambon skal ha kjøpt maleriet på auksjonen fra Pinacoteca Scarpa i 1895. Der ble det kategorisert som et verk til Domenico Zampieri, kalt Domenichino. Sambon var en kjent kunst- og mynthandler. Mange viktige internasjonale museer eier betydelige verker som har passert hans virksomhet.
Et annet spennende maleri i Nasjonalmuseets samling er Den angrende Maria Magdalena (NG.M.00236) ca. 1640. På nettsiden til museet står det om kunstneren «Artemisia Gentileschi (tilskrevet).» Museet skriver i boken Italienske malerier i Nasjonalgalleriet (Nasjonalgalleriet er nå innlemmet i Nasjonalmuseet) at det er en gave fra Betzy Cappelen i 1866. Maleriet ble i 1970 identifisert som Artemisia Gentileschi av «Gentileschi-eksperten» Raymond Ward Bissell. Han inkluderte det attpåtil i oeuvre-katalogen over Artemisia Gentileschi i 1999. Men i omtalen skriver Bissell at han kun sett maleriet på fotografi. «Attributions of the Oslo canvas – which unfortunately I know from photograps alone – have been equally varied.» Bissell tillegger at det er uenigheter rundt hvem som er kunstneren bak maleriet. Kunsthistoriker Gianni Papi mener derimot at kunstverket er utført av Antiveduto Gramatica. Det er med en viss tvil som Bissell inkludert maleriet i oeuvre-katalogen fra 1999. «My decision to include the Oslo picture in this Catalogue of Autograph Paintings carries with it lingering doubts, which a confrontation of the original might well allay.»
Nasjonalgalleriets førstekonservator Leif Østby (1906–1988) skriver i boken Katalog over utenlandsk malerkunst : med 153 illustrasjoner (1973) følgende om maleriet: «Federico Zeri mener det er malt av Artemisia G. R. Ward Bissel heller (i brev av 19/9 1970) til samme mening, og daterer det forsøksvis til Artemisias engelske periode ca. 1638–1640.»
På nettsiden Nasjonalmuseet Samlingen omtales verket som «tilskrevet Artemisia Gentileschi». I en pressemelding skriver Nasjonalmuseet derimot at det er et verk av Artemisia Gentileschi.
Artemisia Gentileschi gjenbrukte enkelte motiver, som Maria Magdalena. I Palazzo Pitti, Firenze finnes et maleri som er signert av henne. Det blir omtalt å være fra 1616–1618. Det kan tenkes at hun i dette arbeidet var påvirket av sin far. Stofflighet, lys, komposisjon, tegning og alt det andre er på plass. En finesse er hennes venstre hånd som er «forstørret» for å lure øyet med tanke på dybdeperspektivet. Dette var en teknikk mange renessanse- og barokk-kunstnere brukte. At hun som 23-25-åring malte et så mesterlig bilde er meget imponerende. Det viser til hvilket kunstnerskap vi står overfor. Med dette maleriet foran oss så blekner Nasjonalmuseets maleri av Maria Magdalena. Museets maleri er godt, men ligner veldig på mange andre 1600-talls malerier i den samme stilen. At Nasjonalmuseets maleri Den angrende Maria Magdalena ble malt av Artemisia Gentileschi virker høyst usannsynlig.
Når man søker i Nasjonalmuseet Samlingen etter Artemisia Gentileschi dykker også maleriet Det avbrutte stevnemøtet opp (NG.M00047). Her lurer jeg på hva Nasjonalmuseet egentlig driver med. Som kunstner står det oppført: «Leonardo da Vinci (ifølge feilaktig tradisjon). Rutilio di Lorenzo Manetti (antatt sikker). Artemisia Gentileschi (Kunstner – usikker).» Det er vanskelig å skjønne hva museet vil med slike opplysninger. Om det er heftet SÅ stor usikkerhet rundt opphavspersonen til et maleri så er det enklest å skrive «Ukjent kunstner». Et museum av Nasjonalmuseets størrelse bør utvise større profesjonalitet.
Så kommer vi plutselig til noe meget merkelig, St. Katharina av Alexandria (NMK.LAAN.2021.0013). Maleriet er et innlån fra «kunstkonsulentselskapet» Frahm & Frahm. Nå har jeg prøvd på å forstå hva de driver med uten å bli helt klok på konseptet. Så prøv å lag dere selv en mening HER.
Men nå tilbake til maleriet St. Katharina av Alexandria. Jeg er ingen ekspert på på Artemisia Gentileschi, og kommer heller ikke bli det. Men her er det noe som skurrer. På Nasjonalmuseet Samlingen står det om kunstneren bak verket: «Artemisia Gentileschi (antatt sikker).» Dateringen er satt til ca. 1614–1615. På dette tidspunktet var hun 21-22 år. Maleriet skal illustrere et selvportrett, lignende flere andre som St. Katharina av Alexandria. Hvis man sammenligner med forskjellig referansemateriale så ser ikke dette maleriet ut til å holde mål. Jeg lurer på proveniensen til dette maleriet og hvorfor Nasjonalmuseet siden 2021 har det til innlån. Er det etter en forespørsel fra Frahm & Frahm?
Det jeg stusser på i dette tilfelle, er museets troverdighet. I utstillingssalen står dette om maleriet: «Helgenen bærer Artemisia Gentileschis ansiktstrekk. Kunstnerens utseende er kjent fra andre verk, for hun bruker ofte seg selv som modell. Men er maleriet faktisk laget av Gentileschi? Spesialister diskuterer dette spørsmålet, og Nasjonalmuseet vil undersøke maleriet i håp om å finne svar.»
Det skal en stor dose optimisme til for å i det hele tatt tenke tanken at det innlånte maleriet er utført av Artemisia Gentileschi. Så hva gjør det da i utstillingen om selv museet er i tvil om originaliteten?
I 2017 kjøpte National Gallery et selvportrett som skal være verifisert som et arbeid av Artemisia Gentileschi, datert ca. 1615–1617. Motivet er St. Katharina av Alexandria. Når man sammenligner dette portrettet og arbeider av henne i samlingene til Wadsworth Atheneum Villa Medici og Palazzo Pitti så er utførelsen likeverdig og kvaliteten mesterlig. Maleriet ble solgt hos Hotel Drouot for 2.360.600 Euro. Det tilsvarer ca. 25 millioner norske kroner. Dette maleriet ble konservert over flere måneder og var et stort samtaleemne da National Gallery åpnet Artemisia Gentileschi utstillingen i 2020. Oppdagelsen av maleriet og utstillingen var på mange måter begynnelsen av hypen rundt Artemisia Gentileschi.
At Nasjonalmuseet i Oslo var interessert i å få klørne i ytterligere et maleri av Artemisia Gentileschi var kanskje ikke så rart. Det gir museet masse oppmerksomhet. I 2022 ervervet Sparebankstiftelsen DNB Judit og tjenestekvinnen med Holofernes´ hode (NMK.2022.0028), for å deponeres på Nasjonalmuseet. Museet publiserte 28. september 2022 en pressemelding der de fortalte om nyanskaffelsen, pluss de andre Artemisia-maleriene på Nasjonalmuseet (HER). Det som er merkelig er at det er ingen opplysninger om hvorfra Sparebankstiftelsen DNB kjøpte maleriet. Jeg har ikke klart å finne det omsatt på auksjon eller på det åpne markedet, etter utallige søk. Om jeg skal være helt ærlig så synes jeg ikke maleriet har særlig kunstneriske kvaliteter. Det er generisk utført, uten veldig innlevelse eller tyngde. Figurene oppleves som papirdukker. Hendene til kvinnen til venstre er dårlig malt. Lys- og skyggevirkninger mangler dynamikk. I pressemeldingen skriver man at maleriet tidligere var kjent fra et svart hvitt fotografi. Nå som museet endelig hadde maleriet kunne de konkludere med at det var et original av Artemisia Gentileschi fordi på sverdet er hennes signatur. Det er i slike øyeblikk jeg føler at ord blir fattige…
Når vi nå ser nærmere på maleriet Sparebankstiftelsen DNB nylig kjøpt inn så ligner det forbausende mye på et svart hvitt fotografi i Raymond Ward Bissells oeuvre-katalog om Artemisia Gentileschi (1999). Det blir omtalt som at det ble solgt på auksjon hos Sotheby´s i 1958 og 1959. Men oppsiktsvekkende er at det omtales som en kopi etter Gentileschis maleri Judit og tjenestekvinnen med Holofernes´ hode (1635). Men det skal sies at det ikke er helt identisk med maleriet Sparebankstiftelsen DNB har ervervet.
Men det er på nåværende tidspunkt som ting virkelig begynner å bli spennende og en smule urovekkende. Maleriet som ble solgt som en Artemisia-kopi på Sotheby´s virker å ha dykket opp på en auksjon hos Milan, Relarte, 1964. Forskjellen er at maleriet er blitt enten restaurert eller retusjert. Maleriet ligner MEGET på det som Sparebankstiftelsen DNB kjøpt og deponert på Nasjonalmuseet.
Hvis vi tar utgangspunkt i at det er det samme maleriet så er det flere spørsmål man kan stille. Er maleriet på et tidspunkt blitt tatt opp i en oeuvre-katalog som et autentisk verk av Artemisia Gentileschi? Hvem har tilskrevet verket til Artemisia? Hvor kjøpte Sparebankstiftelsen DNB maleriet? Hvem var selger? Hvor mye betalte Sparebankstiftelsen for kunstverket? Hva er proveniensen? Var Nasjonalmuseet involvert i handelen på noen som helst måte? Hvem er ekspertene hos Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen som gått god for handelen? Listen kan gjøres lang, meget lang.
Hvis man ønsker å se et virkelig mesterverk av Artemisia Gentileschi med motivet Judit og tjenestekvinnen med Holofernes´ hode, så bør man besøke Palazo Pitti i Firenze. Her er det ikke snakk om pølsefingre, botox-lepper, slurvete lys-mørke-maleri, som i Sparebankstiftelsens verk.
Hva er så min konklusjon rundt Nasjonalmuseets «Artemisia-malerier»? Når noe er for godt til å være sant, er det som regel det. I pressemeldingen fra Nasjonalmuseet 28. september 2022 skriver man blant annet følgende i forhold til Sparebankstiftelsens nyinnkjøpte Judit og tjenestekvinnen med Holofernes´ hode: «The painting will join other works by Artemisia Gentileschi at the National Museum. These include the early work Saint Catharine of Alexandria (1614–15), on loan from a private collection, and The Penitent Mary Magdalene (1640).» […] «The new acquisition means that the National Museum is the museum with the most works by Artemisia Gentileschi outside of Italy.» Her påstår faktisk Nasjonalmuseet at de er i besittelse av tre (3) malerier av Gentileschi. Min konklusjon er at museet antagelig har null malerier av Gentileschi.
Hva nå om mine konklusjoner er korrekte. Hva ønsker Sparebankstiftelsen da å gjøre med tanke på kjøpet? Hvem står ansvarlig? Med utgangspunkt i andre salg av ekte malerier utført av Artemisia Gentileschi så er det gjerne snakk om store millionbeløp.
Jeg klarer heller ikke å forstå hvorfor Frahm & Frahm lånt ut sitt maleri til Nasjonalmuseet. Og hvor kommer det opprinnelig fra? Hva er bakgrunn til at de mener at det er et genuint maleri av Artemisia Gentileschi? Hva tenker egentlig Nasjonalmuseets egne «eksperter» om dette? Jeg har foreløpig ikke klart å spore opp maleriet omsatt på auksjon i internasjonale databaser. Varsellampene blinker rødt…
Selvfølgelig må vi regne med at det etter all oppmerksomheten rundt Artemisia Gentileschi kommer frem malerier av henne som tidligere er blitt titulert som ukjent kunstner. De senere årene har det blitt solgt mange malerier av henne. Bare å klikke inn på de ulike lenkene. Et av salgene tror jeg dog ikke vi skal ta veldig seriøst. Der er ekthetsattesten utført etter at «eksperten» vurdert det ut fra et høyoppløselig fotografi…
En liten oversikt over salg av Artemisia Gentileschi malerier fra senere år.
På Wikipedia er en oversikt over Artemisia Gentileschis malerier. Husk bare på å ta ektheten til enkelte av bildene med en klype salt.
©Mats Linder / matslinder.no