Hva skjedde og når skjedde det? Altså når begynte kvinnene å bli ekskludert fra kunsthistorien. Det er et spørsmål som interessert meg lenge. Og er det noe vi kan gjøre med saken for å rette opp i feilene som er blitt begått.
Nylig kjøpte jeg en utstillingskatalog på Ruuds Antikvariat i Oslo. Den har tittelen Nye norske bokbind. Det er en tynn publikasjon over en utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo 1933. Ved første blikk ser den ut som hvilken som helst katalog fra tiden. Men mitt blikk stoppet opp ved en illustrasjon over et bokbind designet av Nora Gulbrandsen for bokbinderen H. M. Refsum. Min første tanke var å knipse et bilde til Jorunn Veiteberg som skriver bok om Nora G.
Så begynte jeg bla ytterligere i katalogen. Plutselig dykket navn opp på kvinnelige formgivere som jeg sett forskjellige steder når jeg sett i litteratur fra tiden. Nevnes kan Nina Arbo, Ruth Arnestad, Dagrun Høyem og Else Poulsson. Ukjente for meg er Elsa Barmann, Signe Bjerke, Aagot Hielm og Sigrid Pay Klundbye.
Mitt første spørsmål er hvordan kan en publikasjon med så stor kvinneandel ha blitt bortglemt. Hva skjedde med disse kvinnene, og hvorfor er det få av de som er blitt inkludert i historiefortellingen. Det kan vel neppe være en tilfeldighet? I et intervju i Kilden Kjønnsforskning sier Jorunn Veiteberg: «For det første må man skille mellom kunstens historie og Kunsthistorie som fagtradisjon.» […] «Det har alltid vært aktive kvinner i kunstens historie. Men på 1900-tallet utviklet kunsthistoriefaget seg i Norge som akademisk disiplin, og mange ble ekskludert fra kanon – særlig kvinner, men også menn.»
Med Veitebergs ord i bakhodet tenker jeg at kunsthistoriefaget er i stadig bevegelse. Så hva kan vi gjøre for å få forandret og oppdatert historien? Jeg har tidligere kritisert institusjoner for å gjøre lite med saken. At man de siste årene pusher på for å utjevne innkjøpene til museumssamlingene er bra. Det skulle bare mangle. Men det bør ikke bare være i antall verk, men også i kroner og øre. Vi vet at kunst laget av menn oftest er dyrere, enn den laget av kvinner. Det siste var bare en digresjon, men allikevel.
For å stille min nysgjerrighet så begynte jeg gjøre noen enkle søk på internett. Nok så raskt fant jeg et bokbind designet av Else Poulsson for Den Norske Husflidsforening (DNH) på Nasjonalmuseets side Samling (se HER). De opplyser om at det er fra perioden 1930–1960. Vi kan raskt konkludere med at det ikke er fra etter 1954 da hun sluttet ved DNH det året. I katalogen Nye norske bokbind er Poulsson oppført med totalt ni bokbind for DNH. Alle er fra utstillingsåret 1933. Om Nasjonalmuseet sjekker opp mot boktitlene i katalogen så kommer de antagelig snart konkludere med at deres bokbind var på utstillingen i 1933.
Et enkelt søk på Elsa Barmann fører kun til få treff på internettet. Opplysninger i Aftenposten viser til at hun hadde eget bokbinderverksted. En anmelder i anledning 1933-utstillingen var imponert over hennes bind og beskrev de som originale, fantasifulle og lekre. I avisen Hadeland får hun i 1934 berøm for bokbindet til Nasjonalforlagets utgave av Charles Dickens. Spørsmålet er om det ikke gikk så bra med bokbinderkarrieren. I Statens håndverks- og kunstindustriskoles årsmelding for 1936/1937 står Barmann oppført som illustratør. Så vi kan anta at hun skiftet karriere omkring 1935.
Signe Bjerke derimot ser ut å ha vært relativt anerkjent i sin tid. Hun løste borgerbrev som bokbinder i 1910 og var bokbindermester som 22-åring. Hun spesialiserte seg på bokbind for privatpersoner. Ut fra den korte research som er blitt gjort nå kan det se ut som hun selv designet mange av bokbindene hun laget.
Bokbindermester Aagot Hielm var også en av de fremste i faget. Hun står bak boka Yrkeslære for bokbindere (1939). Hun var også redaktør for fagbladet Bokbindermesteren. Hielm etablerte eget bokbinderi i 1901. I 1914 var det fire kvinnelige bokbindermestere i hovedstaden. Marie Hansen var den første. Hun tok svenneprøve og etablerte verksted i 1896.
Ikke heller Sigrid Pay Klundbye er kjent i dag. I boken Norske kvinner : 150 portretter (1943) blir hun beskrevet som en «foregangsmann». Hun utdannet seg til bokbinder i København, London og Paris. I 1919 ble hun bokbindermester. Hennes oppgave i livet var å lære folk å binde inn bøker selv.
I dag høres det kanskje fjernt ut med bokbind. Men fra sent 1800-tallet var det svært viktig. Fra midten av 1800-tallet kunne alt flere lese fordi barna fikk gå på skole. Å utforme bokomslag og bokbind var viktig for å selge bøker. Anerkjente kunstnere som Thorolf Holmboe, Gerhard Munthe, Brynjulf Larsson og andre så på bokbind som svært viktig i sin kunstnerpraksis. Det er derfor merkelig at det er svært få kvinner som fått anerkjennelse. I boken Gamle bøker og bokbind av Guttorm Fløistad nevner han noen få kvinner, og da nærmest i en bisetning.
Hadde jeg vært sjef for Nasjonalmuseet hadde jeg sett på om man kunne rydde plass i en monter for noen av disse bortglemte kvinnene. For om jeg ikke husker feil så er det bokbind og bokomslag av flere manlige utøvere i den permanente utstillingen.
©Mats Linder / matslinder.no