Elsa Solheim og Nordahl Solheim jobbet i fellesskap i nesten 40 år. Deres møbler hadde opprinnelig røtter i norsk tradisjon. Senere utviklet de formspråket i en mer moderne retning. Blant klassikere kan nevnes Pirate, Unisit og Transit.
Elsa Solheim (1937) og Nordahl Solheim (1934–1997) studerte ved linjen for interiør- og møbeldesign ved Bergens Kunsthåndverksskole. Som lærere hadde de blant andre interiørarkitektene Runar Børresen og Sigurd Lie-Olsen. På skolen fikk de inngående praktisk og teoretisk innføring i møbeltegning og modellbygging. Solheim giftet seg i 1960, og samme år etablerte de egen designpraksis. I stedet for å bli værende i Bergen så leide de et hus på Isdalstø i Lindås kommune, nord for Bergen.
Tidlig i 1960-årene fant de inspirasjon i norsk folkekultur med mål om å skape moderne møbler med norsk særpreg. De jaktet på kildemateriale i biblioteker og på museer. Etter kort tid lyktes de å få til et samarbeid med Husfliden i Bergen. Det resulterte i peiskrakkene Flamme 1 og Flamme 2, begge i furu.
En annen modell var furumøbelserien Veslefrikk. Peisstolen var tuftet på en tradisjonell pinnestol. Solheim laget en variant med et rektangulært sete og ryggbrett som gikk i ett med armlenene, i nesten 90 graders vinkel. Stolen ble komplettert med bord og sofa i forbindelse med en leveranse til Norway Food Center, London. Møblene ble utført i små serier, vanligvis av lokale håndverkere, på oppdrag av Husfliden i Bergen som ikke hadde egen produksjon.
I 1965 deltok Elsa og Nordahl Solheim i Den Norske Husflidsforenings møbelkonkurranse. De fikk tredjepremie for peisstolen Furu 3. I tillegg ble to andre utkast innkjøpt. Furu 3 var som navnet tilsier laget i furu. For- og bakbein var rektangulære med avrundede hjørner, setet var noe skålformet. Materialene var harmonisk dimensjonert og uttrykket robust.
Det store løftet for ekteparet kom i 1965 i forbindelse med den årlige møbelmessen i Stavanger. I sentrum av Rogalandsmessens kuppelformede bygning ble det arrangert en spesialutstilling med møbler av norske tresorter, i all hovedsak furu. Solheim ble invitert av Møbelprodusentenes Landsforening til å lage et hytteinteriør. Det var delt inn i tre avdelinger, spisestue, sofagruppe og hybelkjøkken.
Spisestuen ble innredet med framskap, kråskap og et solid spisebord i furu. Spisebordet kom med stoler i syrebeiset bjerk. Møblene fikk navnet Fjord og ble produsert av Hardanger Møbelfabrikk. Hybelkjøkkenet hadde et kombinert veggskap med utfellbar bordplate på veggen. Oppholdsrommet var møblert med parets glidestoler Arne sammen med et klaffebord og et vegghengt hjørneskap. På utsiden av hytten var det utstilt enkle vindusbenker med løse puter og blomsterkasser.
Fra midten av 1960-årene formga Solheim-paret i hovedsak møbler tilpasset industrialisert møbelproduksjon. En viktig samarbeidspartner var O.P. Rykken & Co. (senere Rybo). Velfundert var møbelserien Flexi som besto av bord, sybord, blomsterkasse og krakk, alle i teak. Blant høydepunktene fra tiåret er fluktstolen Aero og gyngestolen Nor, vist Scandinavian Furniture Fair i København 1967. Samtidig kom den minimalistisk orienterte armstolen Savan for Arnes Møbelfabrikk.
Solheim var interessert i å eksperimentere med nye materialer. I 1968 vant de Sveriges Möbelindustris Möbelpristävlan med prosjektet Permutasjon. Prosjektet ble senere videreutviklet til 1-2-3-systemet som ble produsert av A/S Trevare. Systemet er konstruert over kasseformer i standardformatet 60×60 centimeter. Disse kunne kombineres i en rekke varianter – bord, blomsterkasse eller stol. Stolens sete var plassert på kassens løse plate. Den kom med tre ulike ryggstøtter, med og uten armlener. 1-2-3-systemet inviterte brukeren til å sette sammen ulike sittegrupper, alt etter smak og behag.
Typisk for Solheim er stoler med fjærende understell. Det var noe de begynte å jobbe med fra slutten av 1960-årene. Prototypen til hvilestolen Kengu ble vist i København 1967. Samtidig designet de Pirate. Stolen kom dog i serieproduksjon først i 1973, først i flatstål og så laminert tre. Trevarianten ble etterlignet av Hove Møbler under navnet Skyline. For å unngå en lang runde i rettssystemet inngikk Rybo et forlik med Hove Møbler. Rybo ble tilkjent 375 000 kroner, men Hove Møbler fikk fortsette produksjonen av etterligningen.
Stolen Jaguar for Rybo fra 1975 kan ses på som en videreutvikling av Pirate. Den er laget med et sete som nærmest henger i en konstruksjon som er en forlengelse av for- og bakbein. I 1979 begynte Georg Eknes Industrier å produsere ekteparets ungdommelige hvilestol Coming i elokserte massive aluminiumsprofiler. Den ble senere videreutviklet til Futura i flattstål.
I 1979 viste Elsa og Nordahl Solheim barnestolen Unisit på Scandinavian Furniture Fair. I likhet med Peter Opsviks Tripp Trapp kunne den «vokse» ved at brukeren regulerte høyden på sete og fotplate. Utførelsen var i stålrør og støpt plast. I 1980 var stolen produksjonsklar fra Georg Eknes Industrier.
I 1984 lanserte Vatne Møbler Condor. Den regulerbare stolen gjennomgikk en gedigen produktutvikling fra 1982 til 1984. Understellet er i laminert tre, utformet som det skyter fart bakfra, lignende 1930-årenes amerikanske streamline design. En spennende detalj er den hornformede nakkestøtten. I 1986 var Solheim en av fem likeverdige vinnere i Oslo kommunes og Statens Vegvesens konkurranse om design av park- og gatemøbler. Med utkastet Bakkekontakt fikk de tilbud om oppdraget. Senere viste det seg at Oslo Byes Vel fikk ansvaret for prosjektet. Ekteparet var i et møte rundt prosjektet som ikke gikk så bra. De opplevde å miste styringen og besluttet derfor å trekke seg.
I de nesten 40 år som ekteparet samarbeidet var prosjektet Transit det viktigste. I 1979 startet samarbeidet med Georg Eknes Industrier. Det første målet var å levere seter til M/S Lygra. En forutsetning for setene var en lett konstruksjon, og man benyttet derfor aluminium. I 1981 leverte firmaet de første Transit-setene. Serien har kommet i mange varianter opp gjennom årene. Transit Janus ble levert til Japan i både 1980- og 1990-årene.
I 1997 døde Nordahl Solheim. Elsa Solheim og sønnen Kristian Solheim valgte å videreføre firmaet som Solheim Designere AS. Samarbeidet med Georg Eknes har fortsatt. Justering og utviklingen av Transit-serien blir nå i hovedsak utført av sønnen Kristian.
©Mats Linder / matslinder.no