Lurer du på hva som finnes av norsk design? Kanskje du også tenkt på hvor du får kjøpt produktene. For å si det slik. Det er vanskelig. Alt for vanskelig.
For kort tid siden snakket jeg med en ledende norsk møbelprodusent. Vedkommende tok opp et problem jeg lenge tenkt på – mangelen på visningssteder for norsk design. I dag må du være veldig godt orientert for å finne ut av hva som finnes av norske kvalitetsprodukter. Når du gjort hjemmeleksen må du også finne ut av hvor de er å få kjøpt. Etter mange hindringer har du kanskje allerede gått lei. Det er på tross alt mye enklere å kjøpe dansk design som du kjenner fra reklamen.
På begynnelsen av 1900-tallet var det en motreaksjon mot importerte varer. Det resulterte i etableringen av Foreningen Brukskunst i 1918. Et viktig initiativ var å formidle kontakt mellom formgivere og produsenter. I den anledning opprettet man et formidlingskontor. Kvaliteten på de involverte bedriftenes produkter ble adskillig bedre etter de tok i bruk profesjonelle formgivere. Nevnes kan Jøtul og Porsgrunds Porselænsfabrik.
Foreningen Brukskunst drev også med tung propaganda (les reklame) for utøvere og produsenter. Men kanskje viktigst var å arrangere utstillinger. Først ut i rekken var Norsk keramikk (1918). Senere fulgte den historisk viktige boligutstillingen i Ullevål Hageby. I 1930 åpnet Kunstnernes Hus og ble permanent utstillingssted for foreningen. Det bidro sterkt til synliggjøringen av norske designprodukter.
I 1921 startet «aksjonen» Landsforeningen Norsk Arbeide. Målsetningen var å øke befolkningens bevissthet rundt norske varer. Et viktig tiltak var å komme til bunns med handelsunderskuddet. Mange bedrifter deltok, og en ting av viktighet var å merke varene med «Norsk Arbeide». I mellomkrigsårene under depresjonen ble tiltaket ytterligere forsterket.
En naturlig konsekvens av importrestriksjonene etter andre verdenskrig var at norsk næringsliv blomstret. Folk kjøpte norskprodusert som aldri før. Etableringen av bedrifter var eventyrlig. Følgen var at god design ble brukt som konkurransefortrinn. Norge hadde aldri hatt så mange gode varer som den gang. Det skyldes også profesjonaliseringen blant utdannelsesinstitusjoner, som Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo).
Omkring 1946 opprettet Foreningen Brukskunst lokalavdelinger i Oslo, Bergen og Trondheim, og navnet ble endret til Landsforeningen Norsk Brukskunst (LNB). Fra da var foreningen ikke bare et anliggende for hovedstaden. Utallige utstillinger drev med folkeopplysning for å vise allmennheten god kvalitet. Resultatet var at befolkningen kjøpte «varer som varer».
I 1950-årene oppsto begrepet Scandinavian design. Plutselig fikk Norge og de andre skandinaviske land ufattelig stor fokus på sitt håndverk og design. For Norge som er en råvare-nasjon var det vanskelig å ta det innover. Man slet med å levere i takt med etterspørselen. I tillegg hadde man ingen statlig organisasjon som samlet produsentene og hjalp de med internasjonale kontakter, problemer rundt kontraktsinngåelser, toll, transport eller eksportkontor.
I 1951 initierte Per Tannum, sammen med Arne Korsmo og Torolf Prytz salgsutstillingen Norway Designs for Living. Mer enn 90 norske bedrifter og utøvere deltok. Til åpningen 17. mai kom selveste statsminister Einar Gerhardsen med kona Werna. For mange deltakende produsenter var det starten på eksport. Dessverre var Norway Designs for Living ikke en lønnsom affære. I dag eksisterer tiltaket videre i designforretningen Norway Designs.
Et viktig vindu for internasjonal design var vandreutstillingen Design in Scandinavia, som ble vist i USA og Canada (1954-1957). Likeså var Triennalen i Milano av største viktighet. Men den norske stat bidro veldig lite, sammenlignet med de andre skandinaviske lands myndigheter. Resultatet var at designeksport ble en betydelig inntektskilde for Sverige, Danmark og Finland.
Norske møbelprodusenter gikk etter hvert sammen og etablerte eksportmarkedsføringsfirmaer. Westnofa, Norstyle, Norwood, Norcraft og Scanform, var de viktigste. I 1961 åpnet Møbelprodusentenes Landsforening dørene for den første Norwegian Furniture Fair i Stavanger. De kommende årene lyktes man å tiltrekke seg mange internasjonale oppkjøpere, og norsk møbeleksport hadde en fenomenal utvikling.
Et særs viktig tiltak for å fremme norsk industri var da Eksportrådet og Industriforbundet opprettet Norsk Designcentrum (NDC). I januar 1965 ble senteret åpnet i det nyoppførte Indeks-huset på Solli plass, Oslo. Et av hovedforemålene med NDC var å formidle kontakt mellom norsk industri, designere og produktutviklere. Senteret tiltrakk seg også mange internasjonale kontakter.
I 1968 ble Småindustriens Designfond opprettet etter forslag fra NDC, som administrerte fondet gjennom et råd. Hensikten med designfondet var at småindustri med begrenset økonomi kunne søke lån til design- og produktutviklingsassistanse.
I 1974 ble NDC avviklet, og det samme året ble Rådet for Industridesign stiftet. I 1985 ble navnet endret til Norsk Designråd som sammen med Norsk Form ble til Norsk design- og arkitektursenter (DOGA) i 2014.
I løpet av de siste hundre år har norsk design vært i stadig utvikling. Vi har opplevd designeventyr som Ekornes, Glamox, Vestre, Fora Form, og mange andre. Men det vi glemmer, er at norsk industri mest består av små og middelstore bedrifter. De overlever gjerne på grunn av eiernes lyst og ønske om å drive bærekraftig industri. Men som liten aktør er det meget vanskelig å nå ut internasjonalt, på tross av at man har produkter av høy kvalitet.
Nå gjenstår spørsmålet. Hva kan norske myndigheter gjøre for å styrke designbedrifter internasjonalt? Hvilken rolle bør DOGA, Designindustrien, Innovasjon Norge, Kulturdepartementet, Næringsdepartementet og Utenriksdepartementet ha. Kan de i det hele tatt samarbeide?
Jeg mener at det første vi bør gjøre er å etablere et permanent designsenter der norske varer utstilles. Knyttet til dette tiltaket bør vi også ha et eksportkontor. Det må være slutt på alle lovord. Nå er det på tide å agere.
©Mats Linder / matslinder.no