Har du noen gang kjent på følelsen av å bli sett ned på. Å ikke ha verdi. Hvordan er det å være den i samfunnet som ingen ønsker å vedkjenne.
Vi har det sykt bra i Norge. Økonomien går på speed. Men så skjer det ting som forrykker situasjonen. Pandemien kaster folk ut i arbeidsledighet. NAV går på høygir. Oljepengene får det meste på rett kjøl etter en stund. Enkelte tjener mer enn tidligere. Bedrifter får statlige tilskudd og omsetningen fyker i været. Vi kjøper mer varer enn tidligere. Pusser opp huset. Kjøper et nytt kjøkken – igjen.
Elbiler er subsidiert. Så da kjøper vi en ekstra før merverdiavgiften gjør det dyrere. Vi tar fly til utlandet tre ganger i halvåret fordi at nå skal vi endelig unne oss, etter å ha levd bak riksgrensens murer i lang tid. Det er synd på oss når vi ikke får virkeliggjøre oss selv.
Så kommer jeg til å tenke på diskusjoner vi hadde tidlig i pandemien. Om hvordan mange opplevde at det var godt å få mer tid til familien. Tid til refleksjon. Tid til langsommere tempo.
For noen dager siden flyttet eldste barnet ut av huset. Ferden gikk nordover. Følelsen av å ikke ha gjort nok, eller å ha vært tilstrekkelig nærværende, blir påtagelig. Jeg sitter ikke med fasit. Men vet ting som burde vært gjort annerledes. Det får jeg dessverre ikke gjort noe med nå. Men kanskje jeg lærer noe ut av det.
Da eldste dro var det to bokser med mynter på rommet som yngste overtok. Hun lurte på hva vi skulle gjøre med myntene. Jeg svarte at de kan hun bruke som hun vil. Etter en kort pause svarte hun at det var pinlig å dra på butikken med kronestykker, femmere, tiere og tjue-kronemynter. Mitt svar var at da gjør jeg det. Ikke fordi jeg synes det er gøy, men det er penger, og alle penger har en verdi, om det så er et kronestykke.
I går gikk jeg på matbutikken for å kjøpe noe smått. I kassene, som fortsatt betjenes av levende mennesker, der har de automater som svelger myntene. Jeg tok opp to bokser med mynter for å betale. Plutselig fryses blikket til personen bak kassa. Vedkommende er tydelig på at de ikke ønsker mynter, særlig ikke enkronere. Situasjonen gjør meg perpleks. Med dårlig samvittighet fyller jeg automaten med mynter. Men da jeg tviholder på å også ta med kronestykker ryker det ut av hennes ører. Jeg prøver på en morsomhet. Men det eneste er et mørkt blikk som ser rett ut i luften. Etterpå går jeg hjem med en følelse av å være uren. Som jeg gjort noe ulovlig. Det var ugreit.
I dag var jeg igjen nødt å gå til butikken for å kjøpe noe smått til middagen. Spaner i skjul mot kassa for så å oppdage at hun fra i går står i den ene, mens en annen person står i den andre kassa. Jeg velger derfor å unngå gårsdagens butikkmedarbeider.
Når jeg legger varene på båndet ser jeg blikket til hun som jeg betalte til i går. Blikket er skeptisk og ikke særlig hyggelig. Hun jeg skal betale til nå er alltid blid og tuller ofte. Men når jeg forteller at jeg vil betale med mynter er hun klar i sin tale. Hun vil helst ikke ha mynter, og kronestykker er IKKE aktuelt. Videre så sier hun at om det er bøss på myntene så stopper maskineriet. Som en skolegutt med dårlig samvittighet viser jeg henne boksen med femmere, tiere og tjue-kronemynter. Her er det hverken hår, støv eller møkkete mynter. Sakte så fyller jeg maskinen med en og en mynt. Langsomt. Plutselig begynner jeg miste mynter på gulvet. En ubevisst stress aktiviserer hjernen. Etter å ha betalt 271 kroner fyller jeg ryggsekken med mat. Nå mister jeg plutselig også en ost på gulvet. Hjernen har gått i frys-modus.
På veien hjem er jeg trist og sint. En følelse jeg ikke kjent på lenge melder seg. Uten å vite ordet av det har tidsmaskinen tatt meg mer enn 25 år tilbake i tid. Da jeg var fattig, manglet penger og mat. Da jeg lå på sofaen mesteparten av dagen for å bruke minst mulig energi. Den gang jeg var på bunn av den sosiale rangstigen.
Heldigvis er jeg ikke fattig lenger. Men jeg føler sympati for de som lever i økonomisk uføre. I det siste har det blitt enda mer påtagelig, nå som bensin-, strøm- og matvarepriser fyker i været. Det er de som ikke har råd å dra til utlandet eller kjøpe nye klær til barna som rammes.
Hva om de nå kommer til Coop med en boks mynter som barna spart. Penger foreldrene har måtte låne for å kjøpe mat. Penger som de i utgangspunktet skammer seg for å låne fra barna sine. Skal de nå få dårlig samvittighet enda en gang fordi at det er andre som ikke skjønner verdien av et kronestykke.
©Mats Linder / matslinder.no