Keramikerekteparet Jens og Margrethe von der Lippe var i 1940- og 1950-årene to av landets mest toneangivende keramikere. Ekteparets arbeider har røtter i den norske pottemakertradisjonen.
Jens von der Lippe (1911–1990) er den keramiker i Norge som hatt mest innflytelse over norsk keramikks utvikling fra 1930- til 1970-tallet, både som keramiker, lærer og debattør. I årene 1927–1929 studerte han på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Samtidig hadde von der Lippe verkstedspraksis hos Andreas Schneider.
I 1929–1930 praktiserte Jens von der Lippe hos Eilif Whist som etablerte keramikkverksted i Oslo i 1925. Han hadde også praksis fra Grimstrup Lervarefabrik i Danmark og i 1932–1933 studerte han ved Staatliche Keramische Fachschule i Bunzlau, Tyskland. I 1933, etter fullførte studier, opprettet von der Lippe keramikkverksted sammen med Heddy Astrup på Nedre Skøyen gård. Verkstedet ble en populær planteskole for unge keramikere. Kari Bing, Alf Rongved, Sidsel Hartvig Jensen og Margrethe von der Lippe var noen av elevene.
Margrethe von der Lippe (1913–1999) studerte i årene 1932–1933 ved Staatliche Kunstgewerbeschule, Wien og på SHKS i 1935–1936. I 1936 ble hun ansatt som dekoratør hos Jens von der Lippe og Heddy Astrup. I 1938 giftet seg Jens og Margrethe og det samme året flyttet verkstedet til Wessels gate i Oslo. Sannsynligvis var arbeidsfordelingen mellom de to det første tiåret slik at Jens dreiet og Margrethe dekorerte godset.
På 1930-tallet laget Jens keramikk i den funksjonalistiske ånd med jordfargede glasurer. Senere lot paret seg inspirere av Herrebøe Fayancefabrik og annen 1700-talls fajanse, noe deres arbeider bærer preg av. I denne periode brukte de hvit tinnglasur og håndmalt dekor, som blomster, blader og rissede mønster. I tillegg kom von der Lippe å lage keramikk inspirert av 1700/1800-talls trønderkeramikk, slik mange norske keramikere gjorde på 1950-tallet.
Det var ikke alltid paret klarte å holde en høy nok standard på varene. Deres produksjon fra 1940-tallet bar til tider preg av hastverk. Sannsynligvis skyldes det den store etterspørselen av forbruksvarer under og etter okkupasjonsårene. I artikkelen «Foran gjenreisningen» skrev Arne Remlov: ”Til Jens von der Lippes keramikk var det denne gang ikke så meget å bemerke, utover det at det også her ser ut som at en er redd for å la gjenstandene stå udekorerte. Tingene er ofte overlesset med dekor til det kjedsommelige, og dekoren er ikke alltid særlig talentfull. Nå må det vel være anledning til å arbeide med glasuren?”
På utstillingen «Kvalitetsarbeider 1949» viste Jens von der Lippe steingodskeramikk. Formene var mer gjennomarbeidet enn tidligere og glasurene minnet om danske og svenske. I utstillingskatalogen skrev han: ”Det er ikke så sterkt som en kunne ønske det, men kvaliteten er likevel vesentlig bedre nå enn for 10 år siden og utvikles stadig videre. Stengods og klinker er materialer som vil være nye for de aller fleste av norsk publikum, og nye er de også for keramikerne.”
I 1957 hadde ekteparet separatutstilling på Forum i Oslo. Der viste de brukskunst av både hverdagslig karakter og eksklusive arbeider, som et bord med dekorerte fliser av Margrethe. Form og dekor skilte seg betraktelig fra det de produserte på første halvdel av 1940-tallet. Tekanner, kopper og fat var mer sikkert dreiet og ikke minst var dekoren mer i samsvar med formen.
Margrethe utstilte fat med dekorerte fisker som skulle bli en slager i hennes produksjon. Karl Teigen skrev i anledning av utstillingen det samme året: ”En slik keramikkutstilling med så mange eksperimenter og rendyrkete ting har naturligvis kostet meget tid og hardt arbeide – men også meget glede når tingen lykkes.”
Jens von der Lippes underviste i flere tiår på SHKS og hadde i den anledning en særstilling for utviklingen av norsk keramikk.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819
SIGNATURER TIL JENS OG MARGRETHE VON DER LIPPE
