Jeg har vanskeligheter med å kalle meg samler. Det på tross av at mitt forskningsbibliotek på 100 meter litteratur og dokumentasjon kanskje går under samlerbegrepet. Ellers liker jeg å ha pene og hyggelige ting i hjemmet. Her er historien og betydningen rundt noen av mine skatter
Etter en del år med utallige besøk i bruktbutikker, antikvariater, messer og loppemarkeder har det blitt en del stæsj. Nå blir det kanskje feil å kalle det stæsj. Det er ting med en historie. Knagger som bidrar til å huske spesielle anledninger, møter og mennesker. De er en del av min fortelling – livet.
Da jeg var på tur til Praha i 1992 snublet jeg over en utstilling med «Outsider Art». Det er kunst laget av «amatører» med spesielle utfordringer. Utstillingen gjorde dypt inntrykk. Da jeg for noen år siden kjøpte boken Collecting Worlds var det som en returreise til Praha. Fortsatt har Outsider Art en sterk påvirkning.
For noen år siden var jeg på bokmesse i Oslo. Hos Norlis Antikvariat var en småformat bok av Herman Wildenvey. Den er innbundet i tekstil som kan være fra Hjula Veveri. I kjøpeøyeblikket poppet tankene opp fra en kunståpning på Østfold kunstsenter. Magnus Grønneberg fra CC Cowboys avholdt en intimkonsert med rundt 40 tilskuere. Han sang tekster av Wildenvey. På daværende tidspunkt visste jeg hverken hvem Wildenvey eller Grønneberg var… Men pinligheten stoppet ikke der. Det som var ergerlig var at Grønneberg satt ved utgangsdøren. Etter X antall pils ble jeg tissetrengt og var nødt å gå på do. I det jeg gikk ut kom en jovial kommentar med etterfølgende latter. Nå er boken del av en annerledes fortelling.
Funksjonalitet opptar stadig tankene. På kjøkkenet ønsker jeg heller velfungerende redskaper i stedet for trendy dingser. En av de første matrettene jeg lærte å lage da jeg flyttet hjemmefra som 15-åring var pannekaker. Enkelte venner mente at på til at jeg var pannekake-ekspert. Men med en vanlig visp er det nærmest umulig å unngå klumper i røren. Senere fant jeg en visp produsert av NilsJohan. Den er utstyrt med håndtak som kan flyttes, noe som resulterer i to vispehastigheter. Nå er klumper en saga blott. At Sigvard Bernadotte designet vispen er en ekstra bonus.
En favoritt fra årene i Malmö (1995–1997) er bordlampen av Joe Colombo. Den ble kjøpt på et utomhus loppemarked rundt klokken halv syv på morgenen. Da visste jeg ikke hvem som designet den, men var svært fornøyd med å kun ha betalt 30 kroner.
En liten dachs i porselen fra 1950-årene er en påminnelse om at livet består av opp- og nedturer. Den er fra perioden i Malmö da jeg gikk på NAV, var blakk og sliten. Etter jeg oppdaget figuren i en bruktbutikk smeltet hjertet. Den minnet om dachsen Bassie fra oppveksten. Men 320 kroner var altfor mye. Heldigvis kjente jeg innehaveren og fikk delt opp betalingen over tre måneder.
For et år siden gikk turen til Antik og Brukt Centralen i Fredrikstad. Blikket ble trukket mot en beholder i tre. Den er delt i to og man kan skru den fra hverandre. Detaljeringen er ufattelig og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å utføre et slik presis arbeid i så lite format. Vet fortsatt ikke hvor den kommer fra eller hvor gammel den er. Men ble fortalt at den kom fra et dødsbo med mange ting fra midten av 1800-tallet.
For en del år siden fulgte jeg auksjonene til Christiania Auksjoner med argusøyne. Planen var å finne antikt tinn av god kvalitet. Etter oppdagelsen av en 1700-talls tinnflaske bestemte jeg meg for å gå all inn. Heldigvis la ingen andre inn bud. Med salær kostet flasken 1 200 kroner. Med tanke på at den er mer enn 300 år forundres jeg over det moderne uttrykket, og ikke minst at den var så billig.
For noen år siden flyttet jeg til nytt bosted. I første etasje er en åpen romløsning. Ideen var å dele inn stuen i tre soner – spise, TV-titting og arbeid. Etter alle ting var på plass ble det spart et par kvadratmeter til en Bruno Mathsson lenestol som var på ønskelisten. Fordi jeg ikke har bil eller førerkort var det nødvendig å vente på å finne en stol i nærmiljøet. Da jeg samme år besøkte lokale kunstnere under åpne atelierer sto en Mathsson-stol i fellesområdet. Kunstner Arne Revheim sa at stolen var for stor og han vurderte å selge den. Som en slange gikk jeg til angrep og meldte interesse. Han ble paff over hva som skjedde, men gikk med på handelen. Stolen er nå blitt en arbeidsmaskin.
Da jeg flyttet til Trondheim i 1997 ble jeg kjent med keramiker Brit Dyrnes. Den gang skjønte jeg ikke hva hun holdt på med. Senere gjenoppdaget jeg hennes arbeider på Instagram og ble jeg målløs. Nå er undertegnet heldig eier til en liten skulptur. Men i stedet for å sende den med Posten overleverte Brit skulpturen til noen hun kjenner i Lillehammer. Den ble etterpå fraktet av rundt ti personer før den etter flere måneder kom til Fredrikstad.
I 2020 fikk jeg tips om at det var en retrospektiv utstilling av Kari Bugge Gjerstad og Odd Gjerstad på galleri Kraft i Bergen. Jeg spurte daglig leder Kirsti van Hoegee om det var mulig å få tilsendt bilder med prisliste. Det skjedde få dager før utstillingen stengte. Heldigvis var en av mine favoritter til Odd Gjerstad usolgt. Med frakt og salær betalte jeg rundt 4 500 kroner. Nå har vasen fått en utvalgt plass.
Helt siden utstillingen til Elin Aasheim og Ingrid Askeland på Østfold kunstsenter i 2016 har jeg vært fan av de to. Den gang hadde jeg ikke penger til å kjøpe noe. Men våren 2020 slo jeg til og skaffet meg Aasheims herlige skulptur Lily was here (les her). Etter hvert har jeg følt at Lily savnet broren til Maniac. I høst ble jeg kontaktet av utemøbelprodusenten Vestre som lurte på om jeg kunne ta på meg et oppdrag for firmaet og Bjarke Ingels Group. Et slik spørsmål kan man følgelig ikke si nei til. Det spontane oppdraget resulterte i en slump ikke planlagte penger. Så det ene rette var å gjenforene Lily med broren til Maniac. For kort tid siden ble han familiens seneste medlem.
Om jeg er samler kan diskuteres. Men tingene beriker min historie og gir livet en dypere mening. Om du er nysgjerrig på min «litteratursamling» – les HER.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819