Synnøve Anker Aurdal var blant fornyerne innen norsk billedvev. I løpet av sitt kunstnerskap beveget hun seg fra å være tekstil brukskunstner over til billedkunstner med tekstil som uttrykksmiddel.
Synnøve Anker Aurdal (1908-2000) vokste opp i en kunst- og kulturinteressert familie. Hun fattet tidlig interesse for gamle åklær og sengetepper fra Gudbrandsdalen som hun så utstilt på Maihaugen i Lillehammer. Som 15-åring gikk Anker Aurdal på kurs i billedvev hos søstrene Karen og Ragnhild Prestgard, og som 18-åring laget hun en kopi etter et Helligtrekonger-teppe.
I årene 1932–1934 studerte Anker Aurdal ved Statens Kvindelige Industriskole i Oslo der hun lærte tegning og flatvev. Da hun var ferdig med utdannelsen etablerte hun sammen med venninnen Randi Holthe en vevskole på Majorstuen i Oslo. Hennes arbeider fra 1930-årene var gjerne i en flat ornamental stil, ofte symmetrisk komponert med paralleller til internasjonal billedvev i datidens art deco formspråk.
Da Synnøve Anker Aurdal fikk datteren Siri i 1937 sluttet hun å undervise ved vevskolen og begynte å tegne mønster for ukeblader for å få inn tilstrekkelig med penger.
Sammen med ektemannen Leon Aurdal utstilte Synnøve Anker Aurdal på Kunstnerforbundet i Oslo. Der viste hun portierer, puter og tepper etter eget design, men også arbeider etter gamle mønstre. Mest originalt var dog hennes appliserte billedtepper i flat ornamental stil inspirert av fortids fremmede kulturer. Gjennombruddet kom i 1946 da hun sammen med moren Gudrun Anker igjen viste arbeider på Kunstnerforbundet. Til denne utstillingen hadde hun utviklet applikasjonsteknikken, arbeidene var blitt mer tredimensjonale og det selvstendige kunstneriske uttrykket blomstret.
Etter at Leon Aurdal døde i 1949 og hun ble sammen med billedkunstneren Ludvig Eikaas synes arbeidene ha tatt en ny retning. Billedteppene fra midten av 1950-tallet var ofte komponert over tydelige vertikaler. Disse vertikalene avgrenset ulike formelementer og fargenyanser som rødt, gult og valører i grått dominerte.
Billedteppet Musikanter fra 1958 er et godt eksempel på Synnøve Anker Aurdals utvikling. Teppet forestiller fire musikere som delvis er komponert etter det gylne snitt. Ansikter, hender og instrumenter er lett identifiserbare, mens kroppene er en del av de nonfigurative formelementene. Veven er til dels vevet i hakketeknikk, noe hun sett mange eksempler på da hun studerte gamle billedtepper på Maihaugen.
Synnøve Anker Aurdals mest prestisjefulle oppdrag var utsmykningen til Håkonshallen i Bergen. Sammen med tekstilkunstner Sigrun Berg og ektemannen Ludvig Eikaas vant hun førstepremien i Håkonshall-konkurransen 1959 med utkastet Primstav. Hennes bidrag til utsmykningen var Høyseteteppet og et bordteppe til høysetebordet. Høyseteteppet som er å regne blant hovedverkene i norsk tekstilkunst måler 90 centimeter i høyde og er 7 meter langt. Det er vevet i 13 vertikale seksjoner med en fris på hver kortside.
En viktig inspirasjonskilde for Synnøve Anker Aurdal var lyrikk. Fra 1960-årene impliserte hun vers fra dikter som hun vevet inn i sine tepper. Et av disse teppene med slike vers var Kinesisk visdom fra 1967.
Utover 1970-tallet og frem til sin død i 2000 arbeidet Synnøve Anker Aurdal med store fargeflater i intense farger. Teksturen i garnet ble mindre fremhevet og formene fremsto mer som silhuetter. Sammen med Hannah Ryggen er Anker Aurdal blitt stående som en fornyer innen norsk billedvev under 1900-tallet. Hun utstilte i både inn- og utland og ble i 1967 tildelt Jacob-prisen.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819