I år er det 41. gang Østlandsutstillingen blir arrangert. Tredje og siste stopp for vandreutstillingen er Østfold Kunstsenter i Fredrikstad. Variasjonen i materialer og uttrykk er stor.
Med respekt overfor profesjonelle kritikere og utstillerne ønsker jeg ikke kalle dette en anmeldelse. Heller flytende betraktninger. Hva som beveger seg i hodet når inntrykkene får svømme rundt i underbevisstheten og innimellom kjølt seg ned.
Linda Spaun Hauglie er på hjemmebane når hun stiller ut i Fredrikstad. Med Horizon i silke og bronse har hun skapt malerisk tekstilkunst. Med risiko for å trampe i klaveret uten å ha satt meg inn i materialene oppfatter jeg det slik at kobberet i bronsen farger tekstilen grønn (irr). Hvis det er tilfelle kommer oksideringen over tid farge store deler av verket grønt i ulike nyanser. Ønsker man å se på verket med tittelen som utgangspunkt er horisonten det uoppnåelige. Når vi en gang kommer til horisonten eksisterer den ikke lenger. Da har vi fått en ny horisont. Dette glimt av forgjengelighet hviler også i materialet som en dag kommer fortæres av sin egen destruktive sammensetning.
For noen dager siden hadde jeg vanskeligheter med å sove. Utstillingen kvernet rundt i hodet. Kunne ikke helt bli enig med meg selv hva jeg tenkte om Renate Dahls «Super Size-arbeider». Siden popkunsten slo igjennom for alvor tidlig i 1960-årene har flere kunstnere jobbet med å forstørre hverdagsobjekter. En av de mest kjente utøverne er Claes Oldenburg. Så hva kan Dahl tilføre. Plutselig begynte den kreative hjernen formulere et nytt arbeid med hennes som utgangspunkt. Hva om perleøredobbene og øreringene hadde blitt tråkket på. Hvis de var merket av heftig bruk. Hvor stor måtte denne giganten ha vært for å påført slike skader, hvis han ble oppskalert like mye som smykkene. Før puten kvelte tankene konkluderte jeg med at Dahl burde tatt andre grep. Det var sånn jeg skulle formulere det hele.
I går besøke jeg igjen utstillingen. Spankulerte. Tok bilder. Plutselig slo sollyset til med full styrke inn i andre etasje. En ujevnhet i perlen på ene øredobben ble mer påtagelig. Metallstiftene føltes mer reelle ut enn forrige gang. Men det var jo ikke slik jeg opplevde perleøredobbene på lørdagen. Nå fikk de og øreringene en annen verdi. Hva om jeg vært kvinne. Hadde jeg da sett på disse forstørrede smykkene med et annet blikk. Nå likte jeg de bedre. Allikevel har jeg ikke klart å definere hva magen sier. Ønsker innimellom at dialogen mellom følelseslivet og det intellektuelle kunne vært mindre komplisert og at to streker under svaret var konstant. Konklusjonen denne gang blir at jeg må se utstillingen igjen for å se om Renate Dahl kan hjelpe meg med å knekke koden som jeg sliter med å forstå.
I samme rom som Dahl er fem arbeider til Kirsten-Marie Wagle. Det er første gang jeg ser hennes egne verk. Tidligere møter har vært med henne og Astrid Løvaas i samarbeidet Løvaas & Wagle. Disse små arbeidene utført i tekstil og papir har en fin nerve. Komposisjoner med rektangler i ulike format som snakker med og til hverandre. Koloritten er forsiktig. Unntaket er Notater, høsten 2019 (Over Under), med en vertikal oransje rektangel som bryter opp. På en måte kan verkene oppleves som skisser. Balanseakter med historiske referanser til Kasimir Malevitsj og andre russiske suprematister. At Wagle behersker både materiale og form er utenom tvil. Det er stødig og bra.
Anne-Kari Jansen var et annet spennende møte. Hun deltar med to tekstile arbeider – Mykoide I og Mykoide II. De er utført i henholdsvis 2018 og 2019. Mykoid II er brodert i lys tråd i ulike hvite og grå nyanser. Variasjonen av tetthet og retningen på broderingen skaper en levende struktur. Organiske former i svart, gult og grønt flyter over flaten. Mykoide I er brodert over en nøytral mellomgrå bunntekstil. Sentralt i komposisjonen står et lyst felt omgitt av urolige broderte streker i svart. Opplevelsen er at formen gjør alt den makter for å holde kaoset ute. Med slike små midler tenderer Jansen å lage poesi i tekstil.
Det er ikke alltid at kunsten står like sterkt etter en andre besøksrunde. Hva med Jan Grüner-Moströms keramiske skulpturer? Under den raske løpeturen under åpningen følte jeg umiddelbar begeistring. Han var favoritten. Nå skal de sies at jeg er barnslig glad i keramikk. Samtidig er jeg mer kresen over hva jeg liker. Men det var noe med det naive og lekne som pirket borti hjerteroten. Etter jeg kom hjem måtte jeg Google ham. Fant straks ut at han bor på Nesodden med Alexander. Sammen har de en «tropisk-norsk» hage og har vært med i NRK-serien Hagen min.
I en artikkel står det at Grüner-Moström har drevet barnehage og at han satset på keramikken i senere år. Han omtaler seg selv som «late bloomer». Plutselig begynte puslebrikkene å falle på plass. Tropisk-norsk hage og barnehage… det gir mening til skulpturene. Hans fantasifigurer i tropiske landskap i regnbuens alle farger. Det er sukkersøtt og bare helt fantastisk. Mye kunst er så innmari alvorlig. Man begynner å lure på om det er vår kulturarv som trykker oss ned. Jan Grüner-Moström klarer å gi kunsten et smilefjes uten at det blir påtatt eller oppleves som kitsch. Er nok slik at enkelte kunstnere ikke skal gå på skole, men heller dyrke sitt eget univers.
De som var på åpningen kunne oppleve et herlig performance til Aapent Saar. En duo bestående av Milan Benza og Jørn Bjercke. Deres opptreden kan sammenlignes med en prepubertal karaokeaften på lystgass der kitsch og anti-estetikk var i høysetet. Skrattemusklene fikk prøvd seg i løpet av en liten halvtime.
Konklusjonen er at ønsker man å oppleve kunsthåndverk og billedkunst av høy kvalitet så er Østfold Kunstsenter stedet man skal legge søndagsutflukten til.
Østlandsutstillingen 2020 – 4. september– 1. november
Åpningstider: onsdag – søndag kl. 12–16
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819