Jeg har inntrykk av at folk ikke skjønner hvor dyktige norske keramikere er. Men jo mer man blir kjent med keramikermiljøet dykker det stadig opp nye navn og overraskelser. Det er som å bevege seg i et overflødighetshorn.
Jeg elsker keramikk. Kan ikke helt forklare hvorfor. Men det har antagelig å gjøre med materialets opphav – leiren. Det bærer på en historie og er alltid under oss hvor vi enn går.
Noe av det første jeg jakter på når jeg er på loppemarkeder og bruktbutikker er kvalitetskeramikk. Øverst på listen står flere av våre kjente keramikere. I noen tilfeller har jeg snublet over keramikk av Torbjørn Kvasbø, Grete Helland-Hansen Nash og Ole Lislerud til noen tiere. Men det skal sies, det er en sjelden opplevelse. De siste årene har jeg derimot fått opp øynene for yngre keramikere og deres kunst.
Midt i koronaen tenkte jeg at det var på tide å gjøre noe med situasjonen. Kan ikke sitte og vente på at feinschmecker keramikk dykker opp på loppemarkeder. Samtidig var det behov for å rydde unna ting da det begynte å gro igjen hjemme og på kontoret. Etter å ha solgt diverse ting til en samler og en brukthandler fikk jeg en pen sum til rådighet. Nå var det bare å gå i gang med prosjektet – kjøpe norsk samtidig keramikk.
Et stort øyeblikk for meg var da Elin Aasheim og Ingrid Askeland stilte ut på Østfold Kunstsenter under Årsutstillingen 2016. Etterpå kunne jeg ikke glemme én av skulpturene til Aasheim. Med jevne mellomrom dykket den opp i underbevisstheten som en uoppnåelig drøm. Nå som penger var frigjort kontaktet jeg derfor Aasheim. Spurte om hun kunne sende bilder, og spesifikt av den ene skulpturen. Sent en kveld kom bildene på Messenger. I løpet av kort tid ble avgjørelsen tatt. Penger ble Vippset halvt i ørka. Den natten sov jeg ekstra godt. I etterkant fikk jeg vite at skulpturen heter Lily was here. Elsker uttrykket til skulpturen med sine brutale tenner og det galne blikket. Nå skal den bli en ambassadør for norsk keramikk når besøkere kommer innom mitt kontor.
Rundt omkring i det ganske land blir det arrangert julemarkeder. Ofte deltar lokale kunstnere med rimelige, små verker. Sist desember ruslet jeg innom kunstmarkedet på Hydrogenfabrikken i Fredrikstad. Der fristet mange arbeider, men valget falt på Lina Mesekes skulptur i hvit porselensleire. Prisen var overkommelig og ingen økonomiske avgjørelser var nødt å vurderes. Skulpturens overflate er passe bearbeidet og oppleves like mye som en skisse som et ferdig arbeid. Det er et interessant spenningsområde.
Andrea Scholze er en annen keramiker som trigger nysgjerrigheten. Fikk opp øynene for henne under Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling 2018. Senere begynte jeg å kikke på hva hun drev med på Instagram-kontoen dystopianjungle der hun jevnlig legger ut arbeider. I 2018 hadde Scholze også separatutstilling på Østfold Kunstsenter. Motivasjonen for å kjøpe noe vokste betraktelig. For noen uker siden bestemte jeg meg for å spørre henne om hun hadde noe til salgs. Sendte derfor forslag på arbeider som var interessante. Heldigvis var favorittobjektet tilgjengelig. Da skulpturen ble levert opplevdes den som mye sterkere enn på bilde. Uttrykket er ambivalent, i grenselandet mellom forførende og brutal.
Etter et par måneder med Korona-nedstenging åpnet nylig Østfold Kunstsenter. Der hadde jeg tidligere blitt fristet av et objekt av Terje Westfoss og en skål til Kirsten Foss Hansen. Sistnevnte er i grunn ukjent for meg. Det var en av kunstsenterets formidlere som viste hennes arbeider. Da jeg igjen besøkte Østfold Kunstsenter ble jeg betatt. Foss Hansens lille hvite skålen har et meditativt uttrykk, nærmest japansk. Terje Westfoss sitt objekt er i tillegg til å være estetisk også behagelig å ha i hånden. Glasuren er også meget tiltalende. Så vil rekommandere alle om å ta en tur til det lokale kunstsenteret for å heller kjøpe gavene der enn i en kjedebutikk.
En annen keramiker som frister er Lissette Escobar. Første gang jeg kontaktet henne var på Instagram for drøye to år siden. Dessverre rant det ut i sanden den gang. Men nå som jeg fikk inn ekstra penger tenkte jeg at hun måtte jeg etablere kontakt med igjen. Sendte derfor en melding på Messenger og spurte om hun hadde arbeider for salg. Som svar fikk jeg en kolleksjon til varierte priser. Etter noen runder med meg selv gikk jeg for tre rimeligere arbeider i stedet for et eksklusivere. For noen dager siden kom pakken med Posten. Og det var ikke en hvilken som helst pakke, men en hjemmelaget treeske. Sier bare WOW! Synes Escobars keramikk er meget spennende da det involverer pre-colombiansk estetikk som er transformert til hennes eget uttrykk. Så er det befriende at arbeidene ikke er alt for raffinerte, men har en råskap og nerve.
Så vil jeg bare nevne at på Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling 2018 ble jeg fascinert av Eyvind Solli Andreassens skulptur Who´s Laughing Now. Størrelsen tilsa at det var et arbeid jeg definitivt ikke hadde råd til. Men av ren nysgjerrighet så jeg på prislisten. Både jeg og utstillingsformidleren trodde det var en feil, så hun ringte Norske Kunsthåndverkere for å få bekreftet prisen. Det viste seg at Solli Andreassen ikke ønsket å ha en høyere pris fordi han fortsatt var student. Etter et nanosekunds betenkningstid besluttet jeg meg for å kjøpe skulpturen. Nå står den på kontoret og gir gode assosiasjoner.
Min oppfordring er å gå på utstillinger og orientere seg om hva du liker og hva lommeboken tillater. Hvis du bor i grisgrendte strøk kan du abonnere på tidsskriftet Kunsthåndverk for å se hva som beveger seg i det norske kunsthåndverksmiljøet. Har selv brukt en del tid på å sjekke keramikere på Norske Kunsthåndverkeres nettside – lenke HER.
For øyeblikket snuser jeg på andre navn enn de omtalte. Til sist så vil jeg oppfordre til å kjøpe med mage og hjerte.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819