Erlend Leirdals kunst føles på kroppen. Hans personlighet er også intens. Arbeidene er forankret i historien og tradisjoner, samtidig som han går med hevet blikk, rett inn i fremtiden.
Erlend Leirdal (f. 1964) har en utstrakt forståelse for treet. Det er bærende i kunstnerskapet og antagelig nedfelt i både ryggmargen og DNA-et. I Kunstnerforbundets overlyssal er syv arbeider utstilt, alle ferdigstilt i år. Tittelen på utstillingen er Heime.
Etter å ha gått rundt på utstillingen så er det noen ord som streifer igjennom hodet. Konstant, flyktig, uro, bestemthet og søkende. Erlend Leirdals kunst er gjenkjennelig. Ja, det er en rød tråd. Men den røde tråden er i stadig bevegelse. Det er ikke et ønske om å lage et helt likt verk som forrige dag. Tankene hopper fra en idé, et uttrykk eller spørsmål som opptar hans sinn.
Med treet som utgangspunkt kan man velge to veier som skulptør. Jobbe med det bearbeidede treet, eller gå løs på en stokk, med alle utfordringer det innebærer. Erlend Leirdal velger ofte sistnevnte. Det krever mot og ikke minst stor kjennskap til treets natur. Et tettvokst trestykke med kvister, knuter og vridninger kan bli selveste Davids kamp mot Goliath. Å jobbe med eller mot naturkreftene.
Skulpturen Bolverk er i hele sin eksistens en påminnelse om hvordan vi kan jobbe med eller mot naturen. Naturlige treemner har tvunget Leirdal til å ta stilling til hvordan skulpturen kan formes etter hans hensikter. Hvilken materialer han hatt til rådighet. Det er ingen selvfølge at arbeidet skal bli vellykket. Hvor mye kan han tillate seg å forme naturen, samtidig som han lar naturen være til stede i verket. Bolverk er også en påminnelse om menneskets historiske forhold til skaperverket. Hvordan naturens organiske utfordringer tilført arkitekturen naturlige og solide byggeklosser. Et 90 grader vinklet trestykke som for et par hundre år siden kunne fungert som en bærende takkonstruksjon har i Leirdals hender blitt til skulpturens fundament. Skulpturens alle løse deler er satt sammen med kraftige, håndlagde plugger. Tradisjon og originalitet, fornyelse og brutalitet.
Hva som er kunstnerens intensjon og hva som er betrakterens opplevelse er gjerne helt forskjellig. Man kan selvfølgelig styres av tittelen som kunstneren satt på verket. Veggarbeidet Etter uer med Arne kan gi meg en ledetråd som Leirdal kaster ut. Men jeg vil ikke ha den ledetråden. Heller bruke egne erfaringer og skape min opplevelse. Første tanke er et tau som ligger henslengt på en brygge, et svaberg, et eller annet sted langs norskekysten. Plutselig husker jeg en sommer for 15 år siden. Er i Luster og står utenfor Urnes stavkirke og ser på den utskårne ornamentikken som satt kirken på UNESCOS´s verdensarvliste. Slyngeornamentikkens mysterium som fascinerer oss fortsatt, etter snart 900 år. Det er den tradisjonen Leirdal jobber i. Kanskje det er dette som er selveste definisjonen på norsk kunst i et mer internasjonalisert og fraksjonert samfunn?
De som følger Erlend Leirdal på sosiale medier vet at han er en jeger. Som lever av naturens matfat. Om det så er fisk, egne grønnsaker eller fugl. At naturen ikke bare spiller hovedrolle i materialvalget, men også i motivsfæren, er naturlig. De som driver med å fiske drar antagelig kjensel til verket På seisjøen – Raudt hav. Det er en litterær fortelling fra Leirdals hverdag. Et dagboksnotat, en rød post-it lapp, satt opp på veggen, til allmenn skue.
Veggskulpturen Heime må vi også anta er selvbiografisk. Når man betrakter den frontalt ser man en svak bølgebevegelse i overflaten. Men det er et synsbedrag. Belysningen er satt forsiktig for å ikke skape de store bølgene. De opplever man heller når man betrakter Heime fra siden. Overraskelsen blir derfor stor når man oppdager høydeforskjellen i relieffet. En seismologisk, pulserende bevegelse. Bare tanken av å se Erlend Leirdal på verkstedet med motorsagen og sagflisen som spruter i alle retninger blir et godt bilde i seg selv.
Ikke alle kunstnere er flinke til å signere arbeidene sine. Det er usmart å ikke gjøre det, men det er en annen diskusjon. Samtidig er det viktig å huske på at signaturen i enkelte tilfeller kan spise mye av oppmerksomheten til kunstverket. Det har det dessverre gjort i et par av utstillingens arbeider – Fra den tia vi delte silda og Heime. Signaturene kunne heller blitt plassert mindre synlig, som på siden.
Erlend Leirdal vil at vi skal leve i pakt med naturen og forvalte den etter dets premisser. Han jobber konstant for å få politikere og folk i gata til å forstå at rovdriften ikke kan fortsette. At vi må løfte blikket og innse at kortsiktig kapitalistisk vinning ikke er løsningen på verdensproblemene, heller motsatt. I utstillingen blir vi invitert i denne kampen. Respekt Erlend Leirdal.
Heime – 16. januar – 23. februar 2020
Åpningstider: tirsdag–fredag 11–17 lørdag–søndag 12–16
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819