De siste årene har Nasjonalmuseet hatt mye motbør. Diskusjonene har dreid seg om utformingen av museumsbygningen, mangel på samarbeid rundt utlån av arbeider til utenlandske museer, å ikke gå til innkjøp av Marianne Heskes verk Gjerdeløa og nå sist samarbeidet med familien Fredriksen. I tillegg har det vært mye interne problemer av forskjellig art.
Å være direktør for Nasjonalmuseet er risikosport. Det kan de tre tidligere museumsdirektørene skrive under på – Sune Nordgren (2003-2006), Allis Helleland (2007-2008) og Audun Eckhoff (2009-2017). Nå sitter Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo og kjenner på bølgene sammen med avdelingsdirektør for Samling – Stina Högkvist.
Hvorfor er det slik at mange større museer har strukturelle problemer? Det har å gjøre med at ofte er det interne maktkamper som sliter i stykker organisasjonen. Ansatte med ulike interesser sloss om posisjoner. Organisasjonen kan ha forskjellige prioriteringer og ønsker om hvordan man skal utvikle museet. Direktøren hører ikke på medarbeiderne, men kjører sololøp. Det fører til splittelse og dårlig museumsdrift.
Men i stedet for å fokusere på det negative ønsker jeg heller å se på muligheter og hva som kan gjøres positivt. I anledning Moderna Museet i Stockholm sitt 50-årsjubileum igangsatte man prosjektet «Det andra önskemuseet» der man prøvde på å få inn 50 millioner til innkjøp av arbeider til kvinnelig kunstnere. Totalt fikk museet inn 42 millioner. 5 millioner kroner kom fra statlig hold og 37 millioner fra privatpersoner. For disse pengene kjøpte Moderna Museet 26 arbeider av 14 viktige utøvere. Initiativet var et positivt løft og viste hva man kan få til hvis viljen er der og man samarbeider.
I dag har de fleste større museer en vanskelig utfordring. Samlingene har vokst over bredden og man mangler lagringskapasitet. Museene klarer heller ikke konservere samlingen på en forsvarlig måte. I en periode hadde Kunstindustrimuseet i Oslo som praksis å selge unna deler av samlingen. Hva jeg vet så er det ingen oversikt av hva som ble solgt, hvem som tok ansvar for hva og under hvilken periode det foregikk. Andre museer har byttet ut deler av samlingen med private samlere, en nok så kontroversiell praksis.
Samtidig som samlingen til Nasjonalmuseet vokst ut av «proporsjoner» MÅ den utvides. Det er viktige arbeider som bør kompletteres for å bygge sammenhenger mellom de ulike arbeidene og periodene. Nye arbeider må komme til for å vise kontinuiteten i samfunnet – kunst, arkitektur og design/kunsthåndverk. Spørsmålet er hele tiden prioriteringene – hva skal anskaffes.
Det som er lett å glemme når man bygger et museum er at det ikke alltid er de store navnene som trekker besøkere, men heller hvordan man klarer å formidle kunnskap til publikum. Fanger man folkets nysgjerrighet og lager snakkiser så vil flere komme. Det er ikke sikkert at det er Pablo Picasso, Louise Bourgeois, Philip Guston eller Barbara Kruger som får fembarnsfamilien fra Grorud til å møte opp på museet en søndag formiddag. Kanskje det er den blomstrete kaffekoppen fra Figgjo som skaper minner og samtaler og som får de til å forstå at kunst og design er alminnelig og noe som angår oss alle.
Derfor kommer jeg finne frem ting fra min samling som kan være i Nasjonalmuseets interesse. Det kan være helt ordinære ting, for eksempel en ostehøvel, et bokbind, en plakat eller et teppe. Har du ting du tror kan være av interesse for museet kan du sende en e-post til info@nasjonalmuseet.no. Kanskje ditt bidrag kan være akkurat det de lett etter i mange år og det blir utstilt i de permanente samlingene.
Samtidig vil jeg komme med en oppfordring til deg/dere som har en velfylt lommebok og som gått lei av eget forbruk. Nå er det en gylden anledning å bidra til fellesskapet. Gi museet en slump med penger uten føringer og la de gå til innkjøp av akkurat det de trenger og har lyst på.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819