Jan-Lauritz Opstad døde onsdag 21. november. Han var i perioden fra 1979 til 2013 direktør for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Som fagperson har han satt dype spor i norsk kunstliv. Opstad var en forkjemper for moderne norsk kunsthåndverk og skrev utallige bøker og artikler. På vegne av norske kunsthåndverkere, formgivere og kunstnere vil jeg si takk.
Martin Palmer intervjuet Jan-Lauritz for ArtScene Trondheim i 2017. Intervjuet kan du lese her
Jan-Lauritz har hatt stor betydning i mitt liv. I stedet for å ramse opp hans meritter har jeg valgt å skrive en siste hilsen.
Kjære Jan-Lauritz.
I dag fikk jeg meldingen av Karin at du ikke har lenge igjen. I den anledning er det mange tanker som melder seg på.
Først vil jeg si takk. Du har med din sjenerøsitet og lune sinn bidratt til å vise veien.
Lite kunne jeg vite da jeg ruslet innom Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og hilste på deg for 20 år siden at møtet skulle forandre livet. Du visste ikke hvem jeg var, men så interessert på keramikkbollen av Erik Pløen og vasen av Vicke Lindstrand jeg tatt med. Museet kjøpte både bollen og vasen. Neste innkjøp var et Clarice Cliff servise, som raskt ble utstilt i de permanente samlingene. Etter hvert hang jeg alt oftere på museet.
Studiene på Kunstakademiet gikk det dårligere med. Dagene ble heller brukt på loppemarkeder og museet. Etter hvert fikk jeg inntrykk av at dere så på meg som en maskot. Dere ga meg koden til kontorene. Innimellom fikk jeg romstere på museumsmagasinet. At du ga meg den tilliten Jan-Lauritz har jeg først forstått betydningen av senere.
Det som har gjort størst inntrykk er at du er så åpen og raus. Som da jeg kom med et gammelt speil og spurte om alderen. Du svarte ærlig at du var usikker. At en museumsdirektør kunne komme med en slik innrømmelse var en stor aha-opplevelse. Den refleksjonen har vært retningsgivende. Takk Jan-Lauritz.
Husker godt da vi var på dagstur for å gjøre varp i bruktbutikker sammen med Mona Sprenger fra NRK. Det var på din bursdag. I en butikk fant jeg et art deco brett til 30 kroner. Du oppdaget kjapt det tyske sølvstempelet. Vi gjettet på at det veide 300 gram. På Bunnpris sin fruktvekt gjorde vi store øyne da den viste hele 600 gram. Siste stopp for turen var Fretex på Nardo. Der fant jeg et raku-fat. Kvaliteten var god og du tok det med til museet. Etter et par måneder knekte dere koden. Fatet viste seg å være et tidlig arbeid til Ole Lislerud.
Akkurat nå har jeg vanskelig å sette ord på hva jeg tenker på Jan-Lauritz. Men du ga meg tilliten å lage utstillingen «Fra loppemarked til kunstindustrimuseum». Mine loppiskjøp ble utstilt i salen mellom Van der Velde rommet og Finn Juhls Interiør – 52. Dessverre var panikkangsten så vanskelig å håndtere at jeg ikke kunne komme på åpningen. Men du viste forståelse for det. Utstillingen ble populær og trakk folk som vanligvis ikke går på museum. Senere fulgte «Søppel» der tingene fra fyllingen ble vist.
I 2003 ble jeg far for første gang. Under pappapermen ble Kajsa med på tur innom museet og kost med. Dere sendte gratulasjonskort og julekort etter vi flyttet fra Trondheim til Oslo det samme året.
Etterpå så vi hverandre kun ved en håndfull anledninger. Men du har alltid vært i bevisstheten. Innimellom har vi snakket med hverandre på telefon. Intensjonen om å treffes i Fredrikstad og Trondheim var der, men så var det alltid noe som forhindret oss. Heldigvis fikk vi snakket under åpningen av Tone Vigelands utstilling i Dronning Sonjas Kunststall. I tillegg ble det noen minutter da du var med innkjøpskomiteen på Hydrogenfabrikken i september.
Så Jan-Lauritz. Hva betyr du for meg. Jo, du så meg for den jeg er. En rabagast i slutten av 20-årene som kom til Trondheim. En forvirret sjel som fant en trygg havn på museet. Der ble jeg alltid godt tatt i mot av deg og de andre. Det var en så fin ro rundt deg. Du og museet ble mitt ankerfeste.
Nå som du er på vei inn i den siste hvilen vil jeg at du skal vite én ting. Du kommer for alltid være med meg.
Klem Mats.