Barnemøbler er et nærmest neglisjert kapittel i vår designhistoriefortelling. Man kan selvfølgelig lure på hvorfor. Svaret er kanskje at vi som skriver om design og designhistorie sjelden tenker på barna som brukere av design. De (les ”barna”) er jo bare der. Men hvis vi ser på barna med nye øyne og spør de hva de liker så ville barnemøbelmarkedet kanskje sett annerledes ut?
Hvis vi går 150 år tilbake i tid var småbarnas velvære lite diskutert. Hvordan voksne forholdt seg til de var nok så pragmatisk. Barn var noe man fikk og som garanterte foreldre en trygg alderdom og familiens videre eksistens. OK., det var kanskje litt hardt. Men vi kan godt si at barnas posisjon i Norge har forandret seg betraktelig i løpet av 1900-tallet. De har fått flere rettigheter, og det er ikke lov å slå barna sine lenger, og takk for det.
Når vi går tilbake i tid var det nyfødtes første møte med et møbel gjerne en vugge. Eldre vugger var ofte med langsgående meier. Det resulterte i at hodet beveget seg opp og ned. Noe som kan tenkes å ha ført til at barna fikk illebefinnende på lik linje med sjøsyke. Heldigvis gikk man på 1800-tallet over til vugger som vugget barnet sidelangs.
Men når vi kommer til sittemøbler var barna nødt å sitte på de voksnes stoler eller benker. Hvis barnet hadde maur i rumpa ble det satt i en liten «lekegrind» eller festet en snor til magen som i sin tur var festet til en pinne som var montert til taket og som begrenset bevegelsesradiusen. På en måte forståelig for en mor med en haug med unger som hun var nødt å passe på, samtidig som hun utførte hjemmets alle gjøremål. Heldig var mannen som jobbet…
I de mer bemidlede familier ser vi fra slutten av 1800-tallet alt oftere barnemøbler. De var kopier av de voksnes møbler, bare i mindre målestokk. De var selvfølgelig uegnet til å brukes rundt middagsbordet. Nei, de ble nok heller brukt i lekestuen eller på barnerommet. På bygdene ser vi også innimellom barnemøbler som er kopier av de voksnes møbler, som den tradisjonelle pinnestolen.
Under første halvdel av 1900-tallet bodde majoriteten av bybefolkningen i små leiligheter med få fasiliteter. Innlagt vann og elektrisitet ble etter hvert vanligere, men fortsatt var mange nødt å gjøre det fornødne sammen med resten av bygårdens beboere i den felles utedoen. Lukter, mangel på hygiene og sykdom, gikk hånd i hånd. Midt oppi dette lekte ungene, sårbare for å bli utsatte for mennesker som ikke alltid ville deres beste. Boligkontrolløren Nanna Broch arbeidet iherdig for å forbedre situasjonen for hovedstadens fattige befolkning.
Under okkupasjonsårene ble det iverksatt en rekke boligundersøkelser for å avdekke svakheter ved tidens boligsituasjon. Igjen viste det seg at barnas mentale og fysiske forhold ble satt til side. Likeså hadde de voksne lite integritet, og muligheten til et naturlig seksualliv var begrenset. Men i løpet av 1950/60-årene gjennomgikk Norge en positiv velstandsforandring.
Hva var det så som skjedde som gjorde at livet ble enklere enn tidligere. De medisinske vilkårene var en bidragene faktor til at helsen til befolkningen ble bedre. I fremste rekke kom penicillinet. Sykdommer som tidligere drepte ble ufarlige. Sentralfyringen sikret en forsvarlig innetemperatur, også under de kaldeste vinterdagene. Alt flere hadde råd til å kjøpe egen bolig, eller leie større enn før. Hygienen ble bedre, og risikoen for at sykdommer spredde seg var blitt mindre.
USA var etter krigen et foregangsland for Vest-Europa. Ikke minst Norge. Med en stor andel utvandrende nordmenn var de sosiokulturelle båndene fortsatt sterke på midten av 1900-tallet. Amerikansk kultur formet veien videre, dels ved hjelp av Marshall-planen. Samtidig så USA på Skandinavia, vår livsstil og det politiske systemet. I ettertid har det vist seg at fellesskapets verdier har stått sterkt i Norge og de andre nordiske land. Her har vi gratis skolegang som er lik for alle, uansett hudfarge, sosial bakgrunn og religion.
Omkring 1970 ble det mer fokus på barna, deres rettigheter og velvære. Barna ble i større grad hørt på. Barnehager ble utstyrt med møbler tilpasset deres størrelse og behov. Olav Haug produserte på 1970-tallet den stødige Pippi barnemøbelserien. I 1972 ble refselsesloven opphevet. Fordi det var tvil om hvordan loven skulle tolkes ble barneloven forandret i 1987 og fra da av er det forbudt å bruke fysisk og psykisk avstraffelse mot barn.
Romsås var et nytt boligområde utenfor Oslo med nye høyblokker, skole, butikker og barnehage. Interiørarkitekt Solveig Lønne Christensen deltok i Romsåsteamet som utformet nye møbler. Hun utviklet etter hvert innredningssystemet Bombibitt som ble brukt i mange norske barnehager og skoler. Systemet ble produsert ved Yrkesvalgshemmedes Industri (YVI) i Trondheim.
Fra midten av 1960-tallet tegnet Edvin Helseth en rekke møbler i furu til Trysil-hytta. Modellene var tilpasset rasjonell produksjon. Det kommende tiåret utviklet han en rekke barnemøbler, deriblant Stabbe systemmøbler, som ble produsert ved Stange Bruk. Stabbe, Bombibitt og Pippi var alle møbler som fulgte norsk møbeltradisjon. Disse solide møblene tålte mye juling fra smårollingene.
Som nybakt far tenkte Peter Opsvik mye rundt hvordan barna kunne delta rundt kjøkkenbordet på samme premisser som de voksne. I 1970 tegnet han Minimax, en stol som kunne reguleres alt etter barnet vokste. To år senere kom Opsvik med Tripp Trapp for Stokke. Stolen ble etter hvert en enorm suksess, og har solgt i mer enn 10 millioner eksemplarer. Tripp Trapp har vist seg å være levedyktig da den er nærmest uslitelig og kan overleveres fra generasjon til generasjon.
Tone Grimsrud hadde en annen tilnærming til møbeldesign. Hun ønsket å oppnå en mer naturlig kontakt med barnet. Under stipendperioden på Norsk Treteknisk Institutt laget hun noen prototyper. Frontal 2 var konstruert sånn at forelderen ligger på magen med barnet under for å utveksle nærhet og øyekontakt. Grimsrud har holdt ved ideen, og i dag produseres Vippi.
Under 1990-tallet var det overraskende lite fokus på barnemøbler i norsk design. Men det har kanskje å gjøre med at tiåret var i et kunstig vakuum. Inntrykket man sitter igjen med i ettertid er at industrien var nok så fraværende og lite risikovillige. Det var først på 2000-tallet ting begynte å skje igjen. Industridesigner Ole Petter Wullum tegnet en rekke fargesterke barnemøbler for Trondheims-firmaet Kloss.
Lignende konsept som Kloss står også Kinkeliane for. Firmaet ble etablert i 2011 av Grethe Sivertsen som vært designansvarlig i en av Skandinavias største barnehagekjeder. Møblene blir tegnet av interiørarkitekt Karl Marius Sveen sammen med Sivertsen etter inspirasjon av barns tegninger av hus og «Rammeplan for barnehager». Kinkelianes møbler inviterer til både lek og læring. Flere av modellene er utstyrt med tommestokk sånn at ting kan måles eller brukes som regnestav for de litt større barna.
Hvordan ser fremtiden ut for barnemøbler? Det er nok like vanskelig å uttale seg om som hvordan våre barn kommer til å oppfatte vår oppdragelse av de på.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819