Nora Gulbrandsen var en av Norges første profesjonelle industridesignere. Hun er fremst kjent for dekorer og design for Porsgrunds Porselænsfabrik.
Nora Gulbrandsen (1894–1978) vokste opp i en bemidlet familie i Kristiania. Hun tok eksamen artium i 1914, og i 1919 fikk hun en datter i et ekteskap som varte fra 1917 til 1922. Gulbrandsen var en selvstendig kvinne med sterkt pågangsmot.
I perioden fra 1923 til 1927 studerte Gulbrandsen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Der hadde hun Johan Sirnes, Enevold Thømt og Jacob Prytz som lærere. Skolen var viktig for hennes utvikling da kunsthåndverket var i brytningstiden mellom stilperiodene nyklassisisme og funksjonalisme.
Sommeren 1927 sluttet danske Hans Flygenring i stillingen som sjefsdesigner for Porsgrunds Porselænsfabrik (PP). Jacob Prytz og Thor Kielland i Foreningen Brukskunst hadde tidligere gjort PP´s ledelse oppmerksom på Nora Gulbrandsen. De fikk henne til å lage et par utkast til te- og kaffeserviser som de viste PP-direktøren Andreas Keim. I desember 1927 var hun en kort tid på fabrikken, og i januar året etterpå fikk hun fast stilling med god lønn og gunstige ansettelsesvilkår.
Nora Gulbrandsens ilddåp var å fornye fabrikkens kunstneriske profil innfor Landsutstillingen i Bergen i 1928. I løpet av få måneder tegnet hun 20 nye modeller. Inkludert servisemodellenes ulike deler ble det totalt 30 stykk. Lysestakene, med modellnummer 2066 og 2067, var tilpasset Hans Flygenrings servise 1825. Utkastene som Jacob Prytz og Thor Kielland viste for direktør Keim var blitt til kaffe- og teserviset 1847 og kaffeserviset 1848. Gulbrandsen laget også en vase og et par bonbonniere i orientalskinspirert stil.
Flere utstilte dekorer var antagelig utført med turistmarkedet som målgruppe. En vase hadde Bergenshus som motiv og de syv fjell dannet bakteppe. Stiliserte stavkirker og mennesker som drev med sport var andre motiver som speilet både tidsånd og livsstil. Dekoren var vekselvis malt i flater og som strekdekor.
Gulbrandsen høstet mange lovord for kolleksjonen. Den svenske kunsthistoriker Gustaf Munthe skrev i Svenska Slöjdföreningens tidsskrift at ”i fråga om keramikk står porslinet avgjort främst. Här är det Porsgrunds Porcelænfabrik, som går i spetsen, och vill man nämna någon av dess konstnärer framför de andra, skulle det vara Nora Gulbrandsen. Porslinet är tunt, rent och hårt i godset, den målade dekoreringen behärskad, färgglad och smaksäker.”
Aftenpostens anmelder var enig med Munthe og skrev at Gulbrandsen hadde ”den letthet og det raffinement, porselensteknikken krever, og har ført fabrikken bort fra den store grove keramikk-dekor, den dyrket en tid.”
Da Nora Gulbrandsen kom til Porsgrunds Porselænsfabrik hadde bedriften en stor produksjon av underglasurdekorer som var influert av Den Kongelige Porcelainsfabrik. Hun ønsket derimot å innføre en ny palett som ikke tålte underglasurbrenning. Det førte til at motiver og dekorer ble malt utapå glasuren. Uttrykket ble tydeligere enn før. Ulempen var at overglasuren tålte slitasje dårlig.
Gulbrandsens arbeider var under 1930-tallet konstruert over grunnformer som klot og sylinder. Dekoren nærmet seg billedkunstens plangeometriske språk. Maleriet var ofte i sjatteringer fra lyst til mørkt. Hennes motivverden var internasjonal og hun hentet inspirasjon fra tyske porselensdesignere, antagelig Ursula Fesca og Theodor Bogler, med flere.
I 1934 lanserte PP Terralen, som var en type biskviporseln med en voksaktig overflate. Navnet kom fra navnekombinasjonen terrakotta og porselen. Enkelte Terralen-gjenstander ble utført med flat skåren relieffdekor. I 1937 kom den svarte skiferglauren. Da den ble påført Terralen-godset fikk den en skimrende overflate. Skiferglasuren ble først vist på Verdensutstillingen i Paris i 1937. Der gikk både Musée de Sévres og Kunstindustrimuseet i Oslo til innkjøp av hennes nye arbeider.
I 1940 utformet Nora Gulbrandsen en rekke motiver over kjente norske landemerker, som Akershus, fjordlandskap, det ikke ferdigstilte Oslo rådhus og så videre. Den 9. april 1940 ble Norge okkupert av Tyskland. Ved Porsgrunds Porselænsfabrikk ble det hindringer i produksjonen. Da fabrikken ikke fikk tak i råvarer så produserte man et grovere gods i keramikk, markedsført som ppk (Porsgrunds Porselænsfabrik Keramikk).
Gulbrandsen var fra det tidspunktet nødt å lage robuste modeller, helt ulikt hennes forfinede porselensdesign. Skåler, vaser og fat ble formdreid i robuste former og vanligvis glasert i én farge. Hun utførte også noen prydfigurer i ppk-keramikk. Da krigen var over sluttet Gulbrandsen som designer for PP.
I 1946 etablerte Nora Gulbrandsen eget keramikkverksted i Oslo. Hennes arbeider var påvirket av den nye tidens design. Formutførelsen var organisk og dekoren friere. Samtidig ble det tydelig at hun ikke klarte å prestere på samme høye nivå som da hun arbeidet for PP. I 1951 hadde Gulbrandsen separatutstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo.
På Bergensutstillingen i 1928 utstilte Nora Gulbrandsen også prøver til tapeter, vevd i kunstsilke, lin og bomull i geometriske mønster. I 1929 deltok hun i konkurransen om kirketekstiler til Nidarosdomen og vant med blant annet en messehagel, tids nok til Olavsjubileet i 1930. Gulbrandsen tegnet også noen tapeter for Vallø Tapetfabrikk.
Under andre verdenskrig formga Gulbrandsen noe sølv for J. Tostrup og i 1950-årene brosjer i sølv og emalje for David-Andersen. Mest kjent er brosjen med helleristningsmotiv.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697