Er det slik at det bare er plass til kanonene? De som hadde en konstant karriere og som ble tatt inn i varmen av det gode selskap. Skal vi akseptere at norsk designhistorie er så trangsynt?
I mitt daglige arbeidsliv humper jeg stadig over ukjente navn, eller navn som dukke opp en gang innimellom. Når jeg har tid og anledning prøver jeg legge de på minnet eller lage små notater for å få et større bilde av designernes virksomhet. En spennende oppdagelse var porselensdesigneren Erling «Eric» Olsen som var født i Drammen, men som hadde karrieren i England og USA. Eller Lars Fletre som arbeidet i både USA og Norge, og som jeg via mange omstendigheter fikk anledning til å skrive en artikkel om.
I dag har jeg bestemt meg for å kun fokusere på møbeldesignere. Det er et område som jeg har grei peiling på. Så nå tar jeg og plukker noen navn ut av hatten. Men det skal sies at disse personene vet jeg lite, eller svært lite om. Den første som jeg ønsker å løfte frem i rampelyset er Thekla Bruff. Jeg har kun sett noen få arbeider fra hennes hånd.
En annen spennende designer er Kjell Slinning. De som er mer enn normalt interessert i norsk møbeldesign kanskje vet at han laget en stol som heter Bandak for Alfr. Sand. I dag oppdaget jeg at han er designeren bak stolen Curvus for Hole & Lillebøe. En Curvus ble solgt på en Skanfil-auksjon tidligere i år til en meget rimelig penge. Legg hans navn på minnet.
De som ofte lider over å bli bortglemt er designerne som arbeidet for en bedrift. Typisk er at bedriften ønsker å skilte med eget navn og ikke designernes. Jeg har tidligere skrevet at bedriftene tjener på å bruke designerne som merkevare.
At Olav Sten Hødnebø tegnet for familiebedriften Stian Hødnebø & Sønn (senere Hødnebø) er kjent. Men at de var innmari dårlige på å opplyse hvem som designet møblene synes jeg er meget merkelig. Man burde vel være stolt over å ha en så dyktig designer i familien syns da jeg.
Man trenger ikke å være romfartsforsker for å skjønne at kvinnelige møbeldesignere står bakerst i køen når norsk møbeldesignhistorie skal formidles. Solveig Lønne Christensen gjorde en viktig innsats da hun tegnet sine Bombibitt-møbler til norske barnehager på 1970-tallet. Tror neppe hun er representert ved våre kunstindustrimuseer? Helt enkelt fordi hennes møbler ikke oppfyller museenes designkrav???
Olav Rolv Tysnes er en designer som med stor sannsynlighet kan bli bortglemt. Han døde i 2017, og hva jeg vet er det ingen som bestemt seg for å skrive om ham. Hans navn dykker stadig opp når jeg blar i Bonytt fra 1950-tallet og utover.
Frank Reenskaug har tegnet mange fine møbler. Mest kjent er han for Kryss-stolen. Med tegnekontor i Drammen burde han vært noe for Drammens Museum. Museet burde i hvert fall ha meget dårlig samvittighet over å ikke tatt tak i å skrive om bybarnet Erling «Eric» Olsen.
Neste år er det 100 år siden Bjørn Ianke ble født. Hadde jeg vært direktør for Fredrikstad Museum hadde jeg sett det som min plikt å lage en utstilling om ham i 2019. Med tanke på at han var vår store møbelkunstner etter andre verdenskrig så hadde han virkelig fortjent å få en hyllest. Men jeg har mine tvil om at det kommer til å skje.
Vil vi være en fattig kulturnasjon så kan vi bare fortsette å tråkke i gamle spor, fordi det er vi veldig flinke i.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697
