Hva skjuler seg på norske museer? Er det ting som ligger bortglemt et sted som ingen vet om. Eller som ingen har lyst å snakke om. En ting som er sikkert er at norske museer er fulle av mysterier.
Et av mine favorittsitater kommer fra Astrid Lindgrens bok Bröderna Lejonhjärta. Jonatan sa til lillebroren Skorpan at det var ting man bare måtte gjøre på tross av at det var farlig: ”Annars är man ingen människa utan bara en liten lort.”
Vi mennesker strever. Vi strever etter å være et helt menneske, et medmenneske som står for sine holdninger og ønsker andre mennesker godt. I løpet av livet kommer vi opp i situasjoner der våre verdier stilles på prøve. Vi gjør handlinger som er det motsatte av hva vi står for. Vi snakker om moral og utfører umoralske handlinger.
Det som skremmer meg er hva som er kommet frem av avsløringer i det politiske Norge. Ikke fremst på grunn av handlingene utført av mennesker i maktposisjoner. Som er ille i seg selv. Men heller at mange personer har hatt kjennskap til handlinger uten å gjøre noe med saken.
I flere år er det blitt snakket om varslere og varslersaker. Personer som står frem og varsler om uregelmessigheter på arbeidsplassen skal være beskyttet av arbeidsmiljøloven. Dessverre viser det seg oftest at varsleren er den som må gå. Vedkommende blir utstøtt og får vanskeligheter med å få en ny jobb. For hvem vil ansette en «utro tjener».
Siemens-skandalen, Bergenspolitiet og Giske-saken er bare toppen av isfjellet av varslersaker. Det som er felles for disse sakene er at det involverer personer i maktposisjoner. At organisasjoner og mennesker i maktposisjoner er vanskelige å «ta» er neppe en nyhet. De har venner og kollegaer som frykter for å bli dratt med i dragsuget. I stedet for å være et ekte menneske beskytter de seg selv og sine alliertes posisjoner. Man tyster ikke på andre. Det er nærmest en kodeks. Helt på linje med det vi ser i organisert kriminalitet.
Den norske psykologen Ingjald Nissen skrev fra sent 1920-tallet til 1960-tallet flere viktige bøker. I 1945 kom boken Psykopatenes diktatur. Han utarbeidet også «de fem hersketeknikker» – ”usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør og påføring av skyld.” De fleste som opplevd arbeidsforhold der en sjef eller andre ansatte utsatt en for disse hersketeknikkene vet at det er svært nedbrytende. Selvfølelsen går i oppløsning, og det er vanskelig å egentlig skjønne hva som skjer. De utsatte personene opplever skam og ofte depresjon.
Spørsmålet er hvor utbredt det er at mennesker i maktposisjoner utnytter ansatte eller utøver psykisk vold. Hva jeg vet eksisterer det ikke slike undersøkelser. Jeg blir ikke overrasket om det er relativt vanlig, men det er ingenting man snakker om. Det kan ha flere forklaringer. Jeg tror menneskene som utøver sin maktposisjon oftest er sjarmerende typer som enkelt får andre til å oppleve seg sett. De er menneskelige kameleoner.
Hvordan er det da i «Museums-Norge»? Eksisterer det maktforhold som er klanderverdige? Flere kilder har informert meg om at ikke alt er på stell. Første gang jeg ble fortalt om uregelmessigheter fra et spesifikt museum er for mer enn 15 år siden. Så har det kommet drypp med jevne mellomrom.
At overordnede kan bruke mennesker på en utspekulert måte er farlig. Farlig for organisasjonen, samfunnet og selvfølgelig for enkeltindividene som blir rammet.
Det som gjør meg urolig er at det ikke er noen som tør å ta tak i denne og andre saker. Mitt inntrykk er at enkeltindividene er redde for å konfrontere saken. I stedet snakker man om hvor jævlig situasjonen er. Men ingenting skjer. Når de overordnende heller ikke tar tak i saken er det ekstra ille. En slik organisasjon råtner innenfra.
Jeg anmoder derfor de som kjenner seg igjen i saken å gjøre noe med den. Gå sammen. Bygg saken og få til forandringer. Vonde ting skjer fordi gode mennesker tier.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697