Trender kommer, og trender går. Til for bare noen år siden var kurvmøbler å få kjøpt for slikk og ingenting. Dessverre vet vi fortsatt svært lite om kurvmøbelproduksjonen her til lands. Forhåpentligvis kan dette innlegget kaste lys over en glemt del av norsk designhistorie.

Kurvmøbler i pil ble veldig populære rundt århundreskiftet 1800/1900. I området rundt Oslo var det en hel masse kurvmøbelverksteder. Noen tiår senere ble de utkonkurrert av kurvmøbelverkstedene på Vestlandet. Etter krigen da det var stort behov for det meste av innbo kom møbler i manilla på moten. Foreningen Brukskunst bidro gjennom konkurranser til en radikal kvalitetsheving da de inviterte unge designere til å tegne nye modeller. Bjørn Engø, Karl Edv. Korseth, Arne Remlov, Eva Nordsveen og Kaare Skjæveland var noen i rekken som satte den nye standarden.

Blant kurvmøbelprodusentene var det spesielt én som utmerket seg, og det var Heians Kurvmøbelverksted i Oslo. Interiørarkitekten Bjørn Engø intervjuet kurvmakermester Olav Heian i Bonytt i 1948.

Engø: Når nå kurvmakerne her i landet mer og mer ofrer seg for møbelframstilling, hva med kurver til blomster osv.? Er det noen mulighet for å få overført en del arbeid i husflidsform?

Heian: Når det gjelder kurvmakeriet, finnes det liten tradisjon og ingen erfaring på landsbygden i dag. Folk må først læres opp gjennom teoretisk og praktisk arbeid ved yrkesskolene. Dette gjelder selvsagt ikke møbler som krever full håndverksutdannelse. Det vil ta tid før husflidsarbeidet på dette område får noen betydning.

Etter den andre verdenskrigen var det importrestriksjoner. De opphørte først omkring 1952. Så til mitt store spørsmål. Hvordan kom det seg at man i Norge begynte å lage kurvmøbler av manilla, som jeg mistenker ble importert fra Filippinene eller Indonesia?

©Mats linder / matslinder.no

VIPPS: 527697