Siden tusenårsskiftet har det vært stadig større interesse for norsk design. De siste fem-seks årene har det også vært mer fokus på eldre norsk design og kunsthåndverk. Og det er ikke en tilfeldighet.
I desember publiserte det svenske tidsskriftet Affärsvärlden artikkelen «Norsk design är en bra investering». Grunnleggeren av det svenske auksjonsnettverket Barnebys.se, Pontus Silfverstolpe, var svært positiv og kom med følgende uttalelser:
«Norrmännen har fått något av en revansch på sistone när samlarna och designhandlarna letar efter nya modeller att sälja. Det har gjort att priserna stiger på norska klassiker, säger han. Vändningen kom för sex år sedan när det norska auktionshuset Blomqvist Kunsthandel gav ut boken Norske Designmøbler 1940–1975 av Mats Linder.» … «Även om intresset har vuxit på den internationella marknaden finns det fortfarande mycket kvar att upptäcka kring norska formgivningsklassiker.»
Jeg må bare korrigere en ting. Min bok «Norske Designmøbler 1940-1975» ble utgitt av Samler & Antikkbørsen i desember 2011.
Samme måned som boken ble utgitt henvendte jeg meg til avdelingsleder Widar Halén ved Kunstindustrimuseet i Oslo. Jeg spurte om det var i museets interesse i å lage en utstilling basert på min bok. Halén derimot var ikke imponert av boken og mente at jeg heller burde snakke med Norsk Folkemuseum.
Jeg var selvfølgelig uenig i at en slik utstilling burde være på Norsk Folkemuseum. I januar 2012 snakket jeg med designeksperten Tor Henrik Fjelldal på Blomqvist Nettauksjon om å lage en møbelutstilling på Blomqvist Kunsthandel i Oslo. Han ble interessert og ønsket å ta med andre designobjekter i utstillingen, samt at det skulle være en salgsutstilling. Senere ble også billedkunsten inkludert. Rundt september 2012 ble også vintage design forretningen Fuglen med på laget. Som et trekløver – Blomqvist, Linder og Fuglen – åpnet vi i januar 2013 utstillingen Norwegian Icons. Det ble en stor suksess med rundt 2000 personer på åpningsdagen. Med følgende utstillinger i Tokyo og New York ble blikket rettet mot Norge.
Etterpå har alle tre involverte arbeidet på ulike måter for å fremme norsk design – nasjonalt som internasjonalt.
I mitt tilfelle har jeg fokusert på å skrive om bortglemte eller nesten bortglemte designere og kunsthåndverkere for tidsskriftet Samler & Antikkbørsen. Tanken har hele tiden vært å bygge opp fundamentet til den tapte, norske designhistorien. Stein på stein må stables hvis vi igjen kan vise opp til at vi har en viktig arv å forvalte.
I 2016 lanserte jeg dette nettstedet med tanke om å drive folkeopplysning for alle og enhver. Ikke noe snobberi eller fiksfakseri. Det samme året etablerte jeg og noen venner Form Forlag med mål om å publisere bøker om norsk design og kultur. Det er et interesseinitiert og idealistisk prosjekt.
Hva er det da som styrer markedet over brukt norsk design? Magasiner og tidsskrifter er viktig for å nå ut til bredden. Likeså bloggere. Så har vi en annen viktig faktor – sosiale medier. Instagram har vist seg å være meget effektivt for å formidle trender. På Facebook er det utallige grupper for samlere og ulike interesseområder. Tidligere har museene hatt stor definisjonsmakt. Den er nå betraktelig svekket. Et viktig unntak her til lands er Munchmuseet som valgt en svært aktiv og til tider ukonvensjonell utstillingsstrategi. Det hele handler om merkevarebygging.
Her er noen personlige favoritter som jeg mener kan være verdt å sjekke opp, og kanskje muligens det viser seg å bli en god investering. Jeg har også tatt meg friheten til å ta med noen kontemporære designere og kunsthåndverkere:
Daniel Rybakken er sett med mine øyne den mest spennende designeren vi har. Hans arbeider spenner fra subtil og genial tematikk til nærmest moderne konseptuell kunst.
Hannah Ryggen er den norske kunsthåndverker som gjort størst inntrykk på meg. Kanskje jeg må korrigere meg selv? Ryggen var født i Sverige, og hennes arbeider kanskje heller bør ses på som kunst. Uansett så er hennes tekstiler i særklasse. Dessverre er det svært få av disse i privat eie. Kunsthistoriker Marit Paasche har for øvrig gjort en fantastisk jobb med å internasjonalisere Ryggens kunstnerskap.
(Foto: Nasjonalmuseet / Larsen, Frode)
Torbjørn Kvasbø har vist til en stor allsidighet i sitt kunstnerskap. Helt fra midten av 70-tallet har han utforsket keramikkens vesen. Der andre står på stedet hvil og er fornøyde med en triumf går Kvasbø videre i sin søken.
Ingrid Askelands keramiske arbeider er gjerne narrative og til dels selvbiografiske. Hennes «signatur» er ølflasker i ulike størrelser, med og uten dekor. Sammen med venninnen Elin Aasheim har hun gjort noen fantastiske installasjoner.
Andreas Schneider er vår første studiokeramiker. De tidligste arbeidene fra ca. 1895-1905 hører til hans beste. I dag er de relativt rimelige. Jeg mener derfor at man bør passe på å kjøpe nå før trenden snur.
©Mats Linder / matslinder.no