Det er valgkamp og politikerne gjør alt for å vinne velgernes gunst. De flørter med boller, vafler, roser og ballonger. De skriver sinte innlegg på Facebook og baksnakker samarbeidspartnere i håp om å nå ut i mediestøyet. Andre er mer tilbakeholdne og ønsker å kommunisere saklig på en sivilisert måte. Men en ting er de blitt enige om. De står for norsk kultur og norske verdier. Men hva er egentlig norsk kultur?
I 1997 innvandret jeg til Norge etter å ha levd tre år på sosialstønad. Jeg skulle starte et nytt liv uten at myndighetene la press på meg fordi jeg aldri lyktes å få en jobb. Jeg var den feilutdannede som liksom ikke passet inn noen steder. Han som ikke visste hva han ville gjøre med livet. Eller det blir litt feil. Jeg visste at jeg ønsket å få det bedre. Håpet om at den superrike lillebroren Norge skulle hjelpe meg fristet.
På tross av at grensen mellom Norge og Sverige er usynlig og båndene mellom nasjonene er sterke så visste jeg svært lite om norsk kultur da jeg kom til Trondheim (uten et sted å bo). Det var fredag ettermiddag og jeg gikk rundt på gatene og lurte på hvor jeg skulle sove. På ryggen hadde jeg en ryggsekk med det aller mest nødvendige – tannbørste og undertøy. Etter en stund ble problemet løst da jeg møtte en bekjent fra Göteborg som passet på en leilighet. Den kunne jeg låne i noen dager. Etter en kjapp dusj drakk jeg meg full og gikk på byen. Drikkekulturen hadde vi i hvert fall til felles, jeg og mine norske brødre.
Etter en hard natt skulle jeg for alvor bli kjent med den norske kulturen. Et steinkast fra leiligheten lå to matbutikker – Rema 1000 og Rimi. At to konkurrerende matbutikker hadde så like navn syntes underlig. Men skjit i det. Etter å ha gått rundt i bakfylletåken ble jeg både forvirret og sint. Hva faen, her var jo ingen mat. I begge butikkene var det det samme utvalget. Fem-seks oster, kjedelig brød og melkevarene kom fra den samme produsenten. Og godteriet kostet tre ganger det svenske. I tillegg var salaten dvask og frukten lå og dro på siste verset. Men fryseren var fylt til randen – med pizza. I mitt stille sinn tenke jeg; Mats, du har nå kommet til verdens rikeste land, en matkulturens u-land.
Det hele får meg til å tenke hva som formet Norge til hva det er i dag. Et land jeg er blitt fryktelig glad i. Et land jeg bodd i store deler av mitt voksne liv. Der jeg fått barn og blitt møtt med åpne armer. Et land der klasseforskjellene er langt mindre enn i Sverige, og muligheten for oss som kommer fra enklere kår til å lykkes er store hvis vi griper sjansen.
Hva hadde norsk glasskunst vært uten de tyske, engelske og svenske arbeidsinnvandrerne som under 1700-, 1800- og 1900-tallet reiste til Hokksund, Jevnaker og Magnor? Ingen Heinrich Gottlieb Köhler hadde gravert de magnifike Nøstetangenpokalene. Willy Johansson hadde kanskje blitt formgiver for Orrefors i stedet for på Hadeland.
Hva hadde Porsgrunds Porselænsfabrik vært uten Nora Gulbrandsen? En tøff dame med bein i nesa som dro til Tyskland og lot seg inspireres. Inspireres til å lage de mest fantastiske art deco arbeidene under 1930-tallet. Hva hadde skjedd hvis ikke Carl Nesjar møtt Picasso. Et kunstnerisk møte som resulterte i kunst i sandblåst betong.
I perioden fra 1830 til 1920 utvandret omkring 800 000 nordmenn. Flesteparten ble amerikanske innvandrere. Hvordan hadde den amerikanske Midtvesten sett ut i dag uten de? Andre ganger vandrer kulturen i motsatt retning. Inspirert av amerikansk boligbygging reiste Olav Selvaag i 1948 et lite prøvehus på Ekeberg i Oslo. Intensjonen var å vise til at det var mulig å bygge et hus i løpet av bare tre uker og til en langt lavere pris. Selvaag møtte hard motbør, og kritikken haglet i flere tiår. Etter hvert viste deg seg at alt flere gikk over til seriebygging. At Olav Selvaag klarte å forandre norsk byggeskikk er helt utrolig. Tør vi å snakke om et kulturløft? Og når vi er i gang å snakke om arkitektur. Visste du at Norge hadde en solid eksport av ferdighus fra slutten av 1800-tallet og en bit inn på 1900-tallet?
I dag fikk jeg en kommentar på Facebook i anledning boken jeg og Svein Gusrud kommer med om kort tid: «Er det mulig å skrive bok om norske stoler,vi har vel ikke sååå mange designere men boka kan jo være slank, hadde det vært nordisk design så hadde jeg hatt troen hehe»
Jeg synes ikke kommentaren var sjokkerende på noen som helst måte. Nei, kanskje heller naturlig. Det er faktisk den allmenne oppfatningen av norsk design og kunsthåndverk. Kunnskapen om norsk kultur er forsvinnende liten. Samtidig er jeg i tvil om hva som er norsk kultur.
Jo mer jeg leser og opplever det norske samfunnet lurer jeg på hva som er typisk norsk. Er det å stå på ski, spise brunost, gå i bunad og gå i kirken hver søndag. Det er i hvert fall ikke mitt bilde av nordmenn. Mitt bilde er at vi går på jobben i ukedagene og reiser utenlands for å oppleve andre kulturer. På kveldene sitter vi foran TV-en eller datamaskinen. Lager mat og vasker klær. Andre går på kino eller sitter på kafé og skravler. Vi går og shopper ting produsert i Kina fordi vi ikke vil bruke penger på dyrere norske varer.
Kultur er noe som hele tiden er i bevegelse. Det er ikke begrenset av religion og hudfarge, men begrenset av hva vi klarer å tenke av selvstendige tanker. Åpner vi øynene og strekker ut handen til naboen som trenger hjelp med å male stuen eller tar imot kaffeinvitasjonen fra den samme personen kan vi kalle oss kulturelle. At Norge er i den europeiske randsonen unnskylder oss ikke til å ikke være åpne for nye inntrykk og impulser. Det er fordi vi er åpne som vår kultur stadig vokser og går i nye retninger.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819