Okkupasjonen av Norge i årene 1940-45 var svært ødeleggende for norsk reklame. Vitaliteten fra tidligere var som en boble som det var blitt stikket hull på. Det var først på begynnelsen av 1950-tallet at spontaniteten og gleden var på plass igjen. Her er siste artikkel som tar utgangspunkt i det norske reklametidsskriftet Propaganda.
Reklamemannen Harald Damsleth, som hadde en forrykende karriere før den andre verdenskrig, var allerede i 1933 blitt medlem av Nasjonal Samling. Sammen med barndomsvennen Per Sandberg overtok han reklamebyrået Herolden i 1939. De kom under okkupasjonen til å utforme en stor del av Nasjonal Samling og okkupasjonsmaktens trykksaker.
På tross av at vi ikke er tilhengere av Damsleths politiske budskap, var kvaliteten nok så høy. Motivene kretset gjerne rundt unge menn med arisk utseende, som blå øyne og blondt hår. I tillegg brukte han fornnorske symboler som vikingskip, sverd og skjold. Plakatene ble trykket i svært store opplag og preget bybildet rundt omkring det ganske land. Da freden var et faktum fikk Damsleth bøte med to år i fengsel.
For reklamemakerne var det som for folk flest etter krigen – vanskelig. Mange var blitt arbeidsledige. For hvem trengte reklame når man ikke hadde varer å selge. Og de som fantes solgte seg selv, også undermålig kvalitet. Enkelte firmaer laget reklamer av krisekarakter, der man lovte bedre varer når tiden var inne for det. Arne Johnsons reklame for Høydahl Ohme forestiller en mann sittende på en dampveivals og en annen med hest og kjerre. Teksten var nærmest å oppfatte som et skrik etter kunder: ”Planering må til også i reklame – Skal vi drøfte Deres reklameplan?”
Den frisinnede reklamen fra før krigen var som blåst vekk. De «hotte» damene var nå byttet ut med friske og ansvarsbevisste kvinner. Norsk Dameblad annonserte med at Norge for tiden hadde 300 000 yrkeskvinner ”som selv tjener sine penger”. I en annen annonse ble kvinnen omtalt som både ”velvillig og kjøpedyktig”. Kvinnen hadde i løpet av et par tiår gått fra å være underdanig og beroende av mannen til å bli selvstendig. Det satte selvfølgelig sitt preg på reklamens utvikling, men først på alvor etter varene igjen ble tilgjengelige på det åpne markedet.
Ellers var den store forandringen at annonsene nærmest blitt fargeløse. De tryktes gjerne i svart og rødt på hvitt papir. I tillegg var trykket oftest uskarpt og papirkvaliteten var av undermålig kvalitet grunnet rasjoneringene. Tidsskriftet Hjemmet klagde åpent over situasjonen i annonsen «Stedsevarende blir bare det midlertidige». Man var helt enkelt frustrert over at som ukeblad kun få lov til å utgi annenhver uke, at på til med begrenset sideantall. Situasjonen ble beskrevet som ”forkrøplet tilværelse – og gjør det med godt humør…” Det er forståelig at det som først ble forklart som «midlertidige» restriksjoner blitt til en permanent tilstand.
Mot slutten av 1940-tallet ser man en ny stil som er på vei å etableres hos de norske reklamebyråene, der illustrasjonene blir alt mer av tegneseriekarakter. Dagfin Peikli ved Høydahl Ohme reklamebyrå tegnet en rekke reklamer for Illustrert Familieblad. De kjennes fremst for den tynne og noe løse streken. Myres Reklamebyrå hadde den stilsikre tegneren Gunnar Moum. Forskjellen var at hans strek var en smule konservativ til sammenligning med den mer amerikanskinspirerte Peikli.
At tegneserier ble vanligere utover 1940-tallet var også påvirkende til en bitvis omdreining hos illustratørene. Etter hvert som restriksjonene løstes opp ble også barn og ungdommer et viktigere mål for annonsørene. De var på vei å få en større påvirkningsmakt over familienes innkjøp. Det førte også til at alt flere ukeblader innførte barnesider og tegneserier for å trekke flere kjøpere. Forandringen var for alvor å se i 1950-årene.
Med dette er sjette og siste del i artikkelserien om norsk reklame. Og vi håper at dere fått et lite innblikk i norsk reklamehistorie.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819