Hvordan påvirker politiske svingninger hva vi omgir oss med i dagliglivet? Er det grunnlag for en analyse? Lever vi våre liv som en direkte påvirkning av valg i fortiden? Reflekterer over historiske hendelser og setter de i sammenheng. Er veien målet eller målet veien å gå?
En slik artikkel kan begynne når som helst i historien. Vil vi ta utgangspunkt i den dansknorske union, politiske forutsetninger og kongenes rikemannsstyre. Vi kan godt se på kongemaktens økonomiske interesser i råvarer som jern, sølv og tre på norsk jord og industrien som vokste opp som resultat av naturressursene. Eller vi kan diskutere de kongelige privilegier som ble opprettet i anledning etableringen av Nøstetangen Glassverk, og engelsk og tysk arbeidsinnvandring.
Vi velger å se bort fra disse faktorer. Vi velger heller å rette blikket mot Köln. Året er 1914. Datoen er 2. til 6. juli. Organisasjonen Deutscher Werkbund har sitt årsmøte. Ute i Europa er det urolig. Stemningen blant møtedeltakerne er spent.
På møtet var den norske riksantikvaren Harry Fett (1875-1962), som for øvrig var Skandinavias første medlem i Deutscher Werkbund. Fett som var invitert taler avsluttet sin appell med at ”germansk samarbeide på Werkbundskulturens område skulle skje i samarbeid med England”. Ordene fra Fett falt i dårlig jord hos flere møtedeltakere. De fikk imidlertid andre ting å tenke på. Årsmøtet var sterkt splittet mellom to ulike oppfatninger om hvilken vei organisasjonen skulle gå.
På den ene siden stod arkitekten Hermann Muthesius som argumenterte for å standardisere industrien og arkitekturen. På den andre siden, formgiveren og arkitekten Henry van de Velde, som argumenterte for kunstnerisk individualisme. Etter årsmøtet dro Fett til van de Veldes venn, industrimannen Karl Ernst Osthaus villa i Hagen. Senere skrev Fett i et personlig notat: ”Det var stor kampstemning på møtet som endte med brud og krig mellom Muthesius parti og van de Veldes parti.”
Bare tre uker etter Deutscher Werkbunds årsmøte utløstes Den første verdenskrigen da den serbiske separatisten Gavrilo Princips drepte den østerriksk-ungarske tronfølger Franz Ferdinand og hans hustru.
I 1918 var Marie Karsten og Jacob Prytz blant pådriverne for etableringen av Foreningen Brukskunst. En av foreningens målsetninger var å bedre standarden innen norsk produksjon av kunstindustri. De viktigste forbildene for Foreningen Brukskunst var Svenska Slöjdföreningen og Deutscher Werkbund. Norge og Sveriges bånd var på dette tidspunktet fortsatt sterkt knyttet til det germanske riket. Politikk og tradisjon førte designarven videre i tysk favør.
Det neste store bruddet i europeisk historie var Den andre verdenskrig. Europa ble igjen splittet. Propagandaen på begge sider tok i bruk alle midler for å styre folks tanker og politiske standpunkter: ”Hvis en vil skildre håndverkets utvikling på vårt kontinent etter århundreskiftet, er det to begivenheter av historisk rekkevidde som må fremheves”….”fascismens maktovertagelse i 1922 og nasjonalsosialismens i 1933.” (Hans-Hermann Boller ”Et folk uten håndverk” Gunnar Stenersens Forlag, Oslo 1941). Boller skriver videre i den norske oversettelsen av det tyske nasjonalsosialistiske propagandaskriftet: ”England har intet møbelhåndverk og eier ikke lenger noen selvstendig stil eller stilfølelse. Pengeinteressen hos de jødiske kjøpmenn og fabrikanter bestemmer stilen, og den er helt blottet for særpreg.”
I dag kan vi le av Bollers propagandistiske påstander. Hans kritikk av jødene, og det han omtaler som deres kapitalistiske holdning til håndverket er grunnløs. Dessverre ser vi fortsatt tilsvarende retorikk rundt omkring i verden der fasisme og undertrykkelse styrer. Den kinesiske kunstneren Ai Weiwei er et aktuelt eksempel på de kinesiske styresmaktenes redsel for den frie tanken. (Unnskyld avsporingen…)
Den amerikanske innflytelsen i Vest-Europa var merkbar etter verdenskrigen. Det økonomiske hjelpeprogrammet Marshallplanen (1948–1952) gav og lånte ut store pengesummer til flere krigsrammede land. Med pengene ble det lagt politiske føringer. Som å forandre den norske planøkonomien og introdusere amerikansk produktivitetsideologi. I 1949 ble også Norge, sammen med 11 andre land, medlem av forsvarsalliansen Nato.
Etter at de økonomiske og politiske båndene ble sterkere mellom Norge og USA var det naturlig at norsk næringsliv så på et utvidet økonomisk samarbeide mellom de to land. Det resulterte snart i at norske designere la seg påvirke av amerikansk formkultur. I tillegg tilpasset norske bedrifter produktene sine til det amerikanske markedet. USA var drømmenes land der alt var mulig.
I dag har amerikansk formkultur og tankegods for lengst påvirket norsk levemåte. Vi lever som konger og er rangert som landet med best levestandard og velferd. Oljen har resultert i en velsmurt økonomi. Dessverre på bekostning av økologi. Vårt liv i sus og dus med konstant overforbruk må snart påvirke våre valg over hva som skal produseres.
Som forbrukere kan vi selvfølgelig påvirke hva vi kjøper, men det er minst like viktig hvilken retning politikerne pålegger oss å gå. I løpet av et par tiår blir kanskje plast forbudt i ferdigvareproduksjonen. Det er politiske beslutninger som må tas, og disse vil påvirke hvordan tingene vi omgir oss med kommer til å se ut og fungere.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819