Bjørn Engø var en særdeles aktiv og allsidig designer og utstillingsarkitekt. Hans arbeider kjennetegnes av arkitektonisk enkelhet og følsomhet for materialets karakter. I dag er Engø mest kjent for sine elokserte arbeider for Emalox.
I 1946 tok Bjørn Engø (1920-1981) diplomeksamen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han var blant de første årskullene designere som kom til å forandre norsk designhistorie etter Den andre verdenskrig.
For A/S Gjøvik Møbelindustri tegnet Bjørn Engø i 1947 flere møbler. Deriblant noen rettlinjede skap i postfunksjonalistisk ånd. Anmerkningsverd var skrivebordstolen med utspent hud i luftig design som på mange måter forebuet den organiske formgivingen som gjorde den skandinaviske designen verdenskjent noen år senere.
I 1948 formga Bjørn Engø flere eksklusive møbler for snekkermester Alfred Enge, Oslo. Som andre møbelarkitekter interesserte seg Engø før manillamøbler på slutten av 1940-tallet. Til Foreningen Brukskunst kurvmøbelutstilling i 1948 laget han stol, bord og en vegglampe. Det samme året etablerte han egen praksis.
I tiden rundt 1950 innledet Bjørn Engø et fruktbart samarbeid med møbelprodusenten Gustav Bahus Eftf. På utstillingen Norway Designs for Living i Chicago (1951) ble Engøs møbler vist, og i følge arkitekt Arne Korsmo var disse ”helt innstillet seg på Amerikaproduksjonen”.
Tidligere hadde Engø vist stor interesse for møbler i laminert tre, og omkring 1951 laget han i samarbeid med Gustav Bahus Eftf. prøvemodeller som senere resulterte i Bahus-Engølinjen. Noen av modellene i denne nye serien møbler var internasjonalt påvirket. Spesielt bruken av brennlakkerte stålrørbein og laminatkonstruksjoner i de nye stolene for Gustav Bahus signaliserte om amerikanskinfluert design.
I 1955 tegnet han en stol med tungeformet sete og rygg i laminert tre og stolbein i splittet laminat. Den ble for øvrig vist på utstillingen H-55 i Helsingborg i Sverige 1955. Stolens uttrykk var mer sublimt og avskallet enn de tidligere Bahus-Engølinjens stolmodeller. Få av Engøs møbler kom til å få noen større utbredelse, for det var de alt for radikale for tidens smak.
Fra 1953 eksperimenterte Bjørn Engø med eksklusive emaljearbeider i eget verksted i hjemmets kjeller. Produktrepertoaret var temmelig begrenset; vaser, boller og fat. Men i stedet for å arbeide i sølv, som gullsmeddesigneren Grete Prytz Kittelsen, brukte Engø kobber. Formene ble produsert på fabrikk, mens fresing og emaljering utførtes på verkstedet. Til sin hjelp til den tidskrevende og fysisk tyngende fresingen hadde han en dansk assistent. På tross av at disse gjenstandene fremst var rettet mot et mer kjøpesterkt publikum ønsket Engø å lage rimelige hverdagsvarer.
Muligheten bød seg i ca. 1956 da han sammen med metallvareprodusenten Emalox utviklet serieproduserte gjenstander i eloksert aluminium. Aluminiumformene ble påført et fargesjikt ved å senkes ned i et strømførende elektrolytisk bad som resulterte i en galvanisert overflate. Typisk for disse arbeidene er kanter med synlig aluminium og en kraftig fargepalett.
I 1967 og 1968 ble Emalox tildelt Merket for god design, deriblant for arbeider Engø formgitt. Han tegnet også dekorasjonsstoffer for Sandvika Veveri og belysningsarmaturer for Arnold Wiigs Fabrikker.
For gullsmeden Sten S. Heyerdal formga Bjørn Engø et herresmykke i gull med smaragd. I tillegg var han en fremragende interiørarkitekt. I 1957 hadde Engø ansvaret for ID-gruppens paviljong på Triennalen i Milano der han også mottok gullmedalje.
Boken om Bjørn Engø kjøpes HER
Utdannelse:
1946 – Diplom, Statens håndverks- og kunstindustriskole
Utmerkelser:
1957 – Gullmedalje, Triennale di Milano
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819