Grete Wexels Riser var en norsk keramiker. Hennes habilt utførte arbeider var tuftet på norsk pottemakertradisjonen. Oppmerksomhet fikk hun i 1980-årene etter å ha laget menneskehøye vaser og krukker.
Grete Wexels Riser (1938-2025) vokste opp på en gård i Nes på Romerike. Hennes første møte med leiren var som treåring. Da formet hun figurer av leirklumpene som arbeidskarene trampet av seg på kjøkkentrappa på vei inn for å spise. Etter realskolen og et år på Elverum Folkehøgskole fikk hun praksisplass hos William Knutzen som da hadde verksted på Elverum. Der var oppgaven å male Knutzens former som var dreiet på sparkeskive av en dansk pottemaker.
I 1955 begynte Wexels Riser å studere på keramikkavdelingen på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Faglærere var Jens von der Lippe og Ingeborg von Hanno, mens Birger Dahl var formlærer og Jon Trygve Medbøe underviste i kunst- og kulturhistorie. Hun trivdes godt på skolen og fikk lært seg tradisjonell pottemakerkunst. Materialet var norsk blåleire, begitningsteknikk og blymønjeglasurer, brent i elektrisk ovn i opptil 1000 grader.
Under skolens fire måneder lange sommerferie skulle studentene praktisere faget, som den gang var opplegget innen keramikkavdelingen. Allerede første året fikk hun forespørsel om å demonstrere pottemakeriet på Maihaugen på Lillehammer. Etter to sommersesonger på Maihaugen lærte hun etter hvert å dreie og demonstrere trønderkeramikk. Det vil si blåleire, dekorerert med gul og grønn oksid begitning, enten risset i godset eller dekorert med kuhorn med fjærspiss i enden. Det var en fin måte å lære faget på, da det den gangen var alfa og omega å forme på dreieskiven.
Etter endt utdannelse i 1959 ble Wexels Riser invitert til Finland hvor hun bidro til å etablere et felles keramikkverksted i Borgå, en «kunstnerby» seks mil øst for Helsingfors. Der ble hun kjent med smykkekunstner og designer Saara Hopea som inviterte henne med til keramikkfabrikken Arabia hvor flere kunstnere hadde eget atelierer med felles ovner. Det som gjorde sterkest inntrykk var Kyllikki Salmenhaaras keramikk, med sine enkle, vakre former i steingods. Hun hadde også en sommerpraksisplass på et verksted i utkanten av Paris.
I 1960 var Grete Wexels Riser tilbake i Norge og ble tilbudt å drive pottemakeriet på Norsk Folkemuseum etter Tone og Richard Duborgh. Ekteparet hadde nettopp flyttet til Fredrikstad hvor han var blitt kunstnerisk leder av keramikkverkstedet på PLUS. Vilkårene på Norsk Folkemuseum var gunstige, med fritt verksted, ovn og utstyr inne i hovedhuset året rundt. Der kunne hun jobbe med sitt eget uttrykk. I sommermånedene fra 15. mai til 15. september var avtalen å demonstrere tradisjonell trønderkeramikk ute i pottemakeriet. Det ble etter hvert vanskelig å forene de to forskjellige formuttrykkene. Ønsket om å videreutvikle eget steingods og høybrente glasurer gjorde at Wexels Riser valgte å gå videre i livet og sluttet derfor på museet etter seks år.
Etter en studietur til Victoria and Albert Museum, og spesielt museets avdeling for østasiatisk keramikk fikk hun sine første impulser og ønske om å arbeide med steingods. Fascinasjonen for det enkle og ekte er noe hun senere også gjenkjente fra studieturer til Japan. Målsetningen var å forenkle både form og uttrykk, og ikke minst leirens muligheter på dreieskiven.
I en periode på halvannet år bodde Grete Wexels Riser med samboeren Trevor Callus i Caracas i Venezuela inntil et stort jordskjelv rammet byen. Hus og arbeidsted raste sammen og de var nødt til å reise videre. Turen gikk til Nerja, en liten by i Andalucia i Spania. Der ble keramikkverksted etablert og produksjonen av steingods fortsatte. Kontrasten til den spanske, tradisjonelle keramikken var stor. Situasjonen var utfordrende og spennende. I 1968 ble datteren Camilla født. Etter seks år flyttet familien til Nes i Romerike.
Store forandringer var i bevegelse i fagmiljøet da hun kom til Norge. Kunstneraksjon -74 var etablert og samlet kunstnerorganisasjonene under en felles paraply. Garantert minsteinntekt for kunstnere ble etter hvert etablert, kunstnerstyrt formidling blomstret, samtidig som det ble et større skille mellom brukskunstnere og kunsthåndverkere.
På nytt etablerte Grete Wexels Riser et verksted og det ble mange intense og inspirerende arbeidsår. Det ble utstillinger, utsmykkingsoppdrag og et etterlengtet fellesskap. Fra 1984 arbeidet hun i Oslo, først på Grini Mølla på Røa, senere på Kirkeristen i Oslo. Til tross for mange utfordringer så var det en flott tid. Hun jobbet med små og store krukker og fikk muligheter til å brenne de største på fabrikken til Norsk Teknisk Porselen i Fredrikstad. Der fikk hun plass til to meter høye krukker i én brenning. I 2022 la Wexels Riser ned virksomheten på Kirkeristen i en alder av 84 år.
Grete Wexels Riser hadde mange separatutstillinger, deltok i utallige juryerte utstillinger og hadde mange offentlige oppdrag.
©Mats Linder / matslinder.no
GRETE WEXELS RISER — SIGNATURER
