I 2004 kom den svenske kunsthåndverkeren Zandra Ahl med en rappkjeftet, morsom og sleivete kommentar. «När man gör konsthantverk får man göra vad man vil, jag gör estetik.» Uttalelsen var en vel plassert spark i skrittet på de som mente noe om tidens kunst. Å lage estetikk ble sett ned på. Man kan følgelig spørre seg hvordan vi kom dit.
Når man kommer inn i galleri Format så er det meste pent og pyntelig. Presentasjonen er estetisk tiltalende. Det er den for øvrig oftest i våre gallerier. Det er derfor en motsetning når vi tenker tilbake på at det estetiske er og er blitt uglesett. Også om man lager trash art så skal det presenteres på en tiltalende måte.
Det vi møter i prosjektrommet er Tamara Marbl Jokas utstilling Erased / Slettet. Hun er nylig uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Født i 1968 er Joka sammenlignet med andre studiekamerater på KHiO som veteran å regne. Hun er det mange vil kalle en «Late Bloomer», en kunstner som enten blomstrer sent, eller får anerkjennelse sent i livet. I kunsthistorien finner vi eksempelvis Grandma Moses og Louise Bourgeois.
I et samfunn der vi tekkes av de unge og det pene er det vanskelig å nå ut med engasjerende budskap og belyse alvoret. Skjønnhet og perfeksjon setter standarden og estetikken fører an. Slik er også deler av kunsten. Tamara Marbl Joka lager estetikk. Ja, jeg vil faktisk påstå at hun lager estetikk. Spørsmålet er om det er negativt? Er det mening og dybde i estetisk tiltalende overflater og former?
I sin kunstneriske uttalelse skriver Tamara Marbl Joka: «Som vitne til et jordskjelv, en krig og en lang migrasjonsprosess, har jeg kanalisert mine erfaringer i min kunst ved å lage objekter i betong og metall basert på mine erfaringer. Jeg graver i hukommelsen og prøver gjenkjenne fragmenter fra fortiden.» Egentlig trenger vi ikke hennes forklaring. Arbeidene er til å føle på. Hvert smykke er bruddstykker av fortellinger. Bare det å lage smykker i betong indikerer at Joka ønsker å si noe mer. Kunsten har gjennomgått en gjæringsprosess der alle erfaringer er blitt akkumulert og til slutt tvunget seg til å materialiseres.
Den stygge betongen har med årene blitt Jokas bestevenn og det estetiske gjennomsyrer arbeidene. Men i stedet for å bli trivielt og overfladisk er smykkene livshistorier. De er åpne sår i en hverdag mange kan kjenne seg igjen i. Brukeren kan bære sårene med stolthet og anerkjennelse. Den synlige arrveven er en kjærlighetserklæring til livet og skadene vi pådratt oss. Det er forskjellen mellom den gode estetikken og de som lefler med overflaten uten å føle noe for den. Kort sagt; Overflaten er resultat av det som ligger under.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si at alle arbeider på utstillingen holder samme høye nivå. Det gjør de dessverre ikke. Enkelte verk mangler noe av råskapen, lengselen og smerten. Men hva gjør vel det. Når utstillingens fremste arbeider har et så dypt patos. Da er det bare å bøye seg i støvet for Joka.
Tamara Marbl Jokas objekter kan synes små i størrelse, men i form av kunstnerisk kraft er de monumentale. Hun har en tyngde og modenhet som er sjelden å se i norsk smykkekunst og kunsthåndverk. Etter Tone Vigeland døde for snart et år siden føles det som at tronen har ventet på en arvtaker. I Joka finner vi en person med internasjonale ambisjoner.
Tamara Marbl Joka – Erased / Slettet – Format – 20.02.2025–30.03.2025
©Mats Linder / matslinder.no