Innimellom får jeg dårlig samvittighet fordi jeg kan være nok så hard i uttalelsene mot Nasjonalmuseet. Sannheten er at jeg er veldig glad i det nye Nasjonalmuseet. Når jeg er i Oslo prøver jeg ofte å rekke en tur. Siden museet åpnet i 2022 er det blitt rundt 15 besøk. Personlig synes jeg museumssammenslåingen var det beste som kunne skje.
Det gamle Kunstindustrimuseet var ok. Arkitekturmuseet har jeg nesten aldri besøkt. Samtidsmuseet var fryktelig rotete. Nasjonalgalleriet var så kjedelig at jeg holdt på å kaste opp. En av de få gangene jeg fikk en positiv opplevelse var da daværende museumsdirektør Sune Nordgren flyttet rundt på kunsten og satte den inn i en ny kontekst.
De fleste av oss har lest H. C. Andersens fortelling om Piken med svovelstikkene. Hvordan hun tenner den ene fyrstikken etter den andre for å holde på varmen. Tenker på de fine bildene hun maler opp i hodet sitt. Til slutt så fryser piken i hjel. Når jeg ser på Sidsel Paaske sin Brent fyrstikk tenker jeg på om hun piken hadde hatt en SÅ stor fyrstikk. Da hadde hun kanskje overlevd. I noen lever håpet i det små, om det så er i en liten fyrstikk.
Det tok mange år før jeg begynte å like kunsten til Kjartan Slettemark. Da han endelig kom under huden ble jeg blodfan. Han var kompromissløs og gikk sin egen vei. Et av de beste kunstverkene er hans performance som puddel på Malmö Konsthall, som er et eneste langt finger til den akademiske kunsteliten, der man skal være opptatt av det progressive, men i grunn er mer interessert i rumpeslikking for å bli tatt inn i det gode selskap. Når det kommer til Kjartans kunstverk fra 1965 så er det en eneste mørk påminnelse om hvor lite vi lært av det forrige århundre. Drap og lemlestelse med staters godkjenning farger livet innimellom bekmørkt. Jeg lurer på hvem som tjener på at ubalansen i samfunnet og kloden blir opprettholdt?
Et av verkene jeg ofte stopper opp foran når jeg er i andre etasje er Oddvar I. N. Darens Måling av snødybde. Jeg liker enkeltheten i foto-installasjonen der han bruker seg selv for å måle snødybden. Den nærmest filmatiske repetisjonen med en alvorstung ung mann som alt mer blir redusert til en ubetydelig flekk i den grenseløse og til tider nådeløse naturen. Jeg ser på det som en refleksjon over at vi mennesker er underlagt naturen, og ikke det motsatte.
Det var en lang periode i mitt liv da jeg ikke hadde det bra med meg selv. Kampen om å komme tilbake til en så kalt normaltilstand gikk over ti år. Å leve ute blant mennesker kunne være tøft. Ulike strategier ble prøvd ut for å ikke føle folks granskende blikk. Slik opplever jeg Hilmar Fredriksens Kommunikasjonsstykke. Behovet for å beskytte seg mot andre kan fortsatt være til stede. Likevel vet jeg nå at de som ønsker å såre meg er i mindretall.
Politikk er spennende og provoserende. Og det er akkurat det jeg tenker når jeg står foran Elsebeth Rahlffs sitt kunstverk Variasjoner over det norske flagg. Som ung da jeg gjorde militærtjeneste i det svenske forsvaret fikk jeg oppleve den svenske nøytralitetens dobbeltmoral på nært hold. Alt av hemmeligstemplet materiale fra den militære underrettelsestjenesten som jeg var i kontakt med gikk alltid i kopi til den amerikanske ambassaden. Min «stille» reaksjon var å lage et oljemaleri med En Svensk Tiger foran et amerikansk flagg. Det ble hengt på mitt rom i flyvåpen-kasernen. Kort tid etterpå ble det fjernet av befalet. Jeg tror på demokratiet, men jeg er innimellom i tvil og forbanna over demokratiets dobbeltmoral. Akkurat derfor synes jeg at Rahlffs arbeid er så innmari bra.
Å oppleve kunst i virkeligheten heller enn i bøker eller på TV er så viktig for å kunne ta inn kunstens patos. Marit Tingleffs arbeid oppleves som det presser materialet, leiren, til dets ytterpunkter. Den elastiske leiren som etter brenning blir hard og sårbar. Jeg tenker på keramikkens tyngde som presser alle krefter nedover. Som på trass ønsker å bære sin egen tyngde, uten å falle sammen og gå i stykker.
Ingen over, ingen ved siden. Hannah Ryggen er og kommer for alltid til å være en av mine favoritter. Vi har jo også én ting til felles. Begge flyttet fra Sverige til fordel Norge. Et valg jeg aldri angret på. Ofte så snakkes det om hvor tøffe enkelte kunstnere er. Ryggen var beintøff. Under andre verdenskrig vevet hun anti-nazistiske tepper, til tross for at det vrimlet av soldater rundt huset til henne og ektemannen. En av styrkene til henne var at hun ikke la noe imellom. Budskapet i teppene var som hugget i stein. Rått, brutalt og ærlig. Viva Hannah.
Det første jeg tenker på når jeg ser Gerd Tinglums verk Subjektiv/Objektiv I er hvordan jeg opplever omgivelsene. På gulvet er tre hvite rektangler i forskjellig størrelse. Bak de er tre blokker i støpt betong. Ved første blikk registrerer vi de som forskjellige. Etter nærmere øyesyn oppdager vi at de er like store. Kunstverket er en viktig påminnelse om hvordan vi mennesker opplever ting på forskjellig måte. Hvordan jeg ser på situasjonen er antagelig helt annerledes enn din reaksjon. Når jeg trekker pusten så må jeg ta selvkritikk da jeg fra tid til annen blåser ut og peker finger på noen som er uskyldig. For meg så er Tinglums arbeid kanskje det viktigste på Nasjonalmuseet da det tvinger meg til selvinnsikt.
Blant norske kunstnere så er Bendik Riis en av mine absolutte favoritter. Det var først etter jeg flyttet til Fredrikstad som jeg fikk opp øynene for denne annerledes figuren. Det er mange billedkunstnere som prøver å male sitt indre liv. Dessverre lykkes de sjelden. I Riis sin kunst oppleves det som at malerier og tegninger er hans indre liv. Det ektefølte er til å ta på. Vil huske Utkastelsen fra 1954 tar utgangspunkt i da familien ble kastet ut av huset på Holmen i Fredrikstad. En hendelse som fulgte Riis resten av livet.
©Mats Linder / matslinder.no