Ragnar Grimsrud var norsk keramikkindustris fanebærere over seks tiår. Han hevet standarden, fulgte med i tiden og var alltid aktuell. I tillegg arbeidet han for tre av de største produsentene – Graveren, Egersund og Figgjo.
Ragnar Grimsrud (1902–1988) vokste opp i Drammen. I perioden 1920 til 1924 gikk han i lære hos billedkunstneren Torleif Rud. Etterpå gikk han i grafikklassen på Statens håndverks- og kunstindustriskole (1924–1925). Da han så en keramikkutstilling til Jacob Nevdahl bestemte han seg for å bli keramiker. Grimsrud satte opp et lite keramikkverksted på Minnesund høsten 1925. I 1926 hadde han separatutstilling på Blomqvist Kunsthandel, og i 1927 deltok han på en utstilling i regi av Foreningen Brukskunst.
1928 var et hendelsesrikt år for Ragnar Grimsrud. Han deltok på den viktige Bergensutstillingen der han mottok strålende kritikker. Kort tid etterpå ble keramikkverkstedet rammet av brann. Heldigvis var Graverens Teglverk på jakt etter ny kunstnerisk leder da Willy Albouts sluttet i stillingen. På høsten gikk flyttelasset til Sandnes.
Da Grimsrud kom til Graveren gjenopptok han flere av formene fra det egne verkstedet. En kanne med distinkt helletut var i slektskap med nyklassisismens formidealer. Samtidig var den moderne kunsten viktig for ham. Geometriske former som kjegler, kuler og sylindre ble repetert. Inspirasjonen fra østerrikske Wiener Werkstätte, og tysk og tsjekkisk keramikk må ha vært stor.
Grimsruds glasurer fulgte tidens funksjonalistiske fargepalett. Grønt, rødoransje, svart og gråhvit. Dekoren ble enten malt for hånd eller sprøytemalt. Innimellom var keramikken udekorert. I 1932 giftet han seg med dekoratøren Elsa Ødvin.
I perioden 1933–1934 arbeidet Grimsrud og kona for Egersunds Fayancefabrik. Fra å hatt overordnet ansvar på Graveren ble han dratt inn i en mer oppdelt bedriftskultur med tydeligere fordelte oppgaver. Designeren Andreas Ollestad og sjefsmodelløren Jacob Bjorheim satte Grimsrud på prøve og provoserte ham til feil. Høydepunktet under Egersund-perioden var Åsa-serviset i oppmyknet funksjonalistisk stil. Åsa kom med et stort antall dekorer.
Den kontinentale og eksklusive art deco-stilen fikk ikke fotfeste i Norge. Til det var markedet alt for lite. Bedrifter som Porsgrunds Porselænsfabrik, J. Tostrup og David-Andersen viste likevel at potensialet var der. Egersund derimot valgte å se på hva markedet etterspurte. Ragnar Grimsruds likørkaraffel Modell B falt inn under fabrikkens modernistiske stilprogram. Karaffelen har den sfæriske kulen som utgangspunkt, og helletuten stikker frekt ut fra korpus.
Å være del av et større produktapparat der han stod lenger ned på rangstigen var antagelig ikke noe som passet Grimsrud. Da han fikk tilbudet om å komme tilbake til Graveren igjen i 1934 var beslutningen enkel. I Sandnes ble han leder for keramikkavdelingen, og la alt større vekt på produksjonsprosessen. Det kan se ut som at «gjesteopptreden» på Egersund ga ham en større innsikt i faget. I 1937 deltok Grimsrud og Graveren på Verdensutstillingen i Paris, og han ble innkjøpt av Musée National de Ceramique Sévres.
Våren 1946 ble Ragnar Grimsrud disponent og daglig leder for Figgjo Kraftselskap, som i 1949 byttet navn til Figgjo Fajanse. I 1951 lanserte bedriften Grimsruds servise Grete, som var dekorert med en lav relieff langs kantene, og i fargene blått, gult, grønt og rosa. I 1954 kom videreutviklingen, serviset Sissel og i 1958 kom Benta. De to sistnevnte var navnet etter døtrene til Grimsrud.
Langt mindre populær var Grimsruds mokkasett i flintgods i hvit og brun glasur. Stilhistorisk har den lite tilhørighet til Scandinavian Design, men heller Bauhaus-skolens formspråk fra mellomkrigsårene. Mokkakannen er høyreist og med et lokk som ikke er sentrert i forhold til formen. Settet ble utstilt på Triennalen i Milano i 1960.
Ragnar Grimsrud forstod etter hvert at for å konkurrere med et internasjonale markedet måtte Figgjo innstille produksjonen på kontraktmarkedet. Hoteller, kantiner, storhusholdninger var et marked som stilte høye krav til funksjonalitet og holdbarhet. Storhusholdningsserviset 3500 fylte alle kriteriene. Grimsrud utviklet det sammen med ingeniøren Arne Harris Johannessen. 3500-serien som ble produsert i vitroporselen ble straks Figgjos største inntektskilde.
Serviset Færder er et annet av Ragnar Grimsruds velkjente serviser. Færder ble vanligvis utstyrt med Turi Gramstad Olivers fiskedekor Clupea. Ragnar Grimsruds siste servise for Figgjo var Pompeii. Det kom på markedet i 1973 og ble produsert i det ildfaste godset cordieritt.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819