Manillamøbler har lenge vært ute av motebildet. Men det begynner å skje ting. Støtt og stadig ser man manillamøbler i bedre bruktbutikker og designsjapper. Vi kan vel kanskje ta det som et tegn for at trenden har snudd.
Som 1970-modell husker jeg godt bæsjebrune, beisede møbler og storblomstrete tapeter i oransje, grønt, brunt og rødt. Plastkoppen fra Gustavsberg som jeg brukte på barnehagen var brun med en hvit, bred kantrand. Mesteparten av klærne var arvet eller hjemmesydde. Kjøpeskjorten var slimfit i lysoker og med psykedeliske mønstre. Håret var fett (görfett). Kallenavnet i puberteten ble Linder-oil.
Det er slike minner som vaskes frem fra underbevisstheten når jeg sitter og blar i Slettvoll-katalogen. Vet ikke helt om jeg liker det jeg ser. Samtidig er jo ikke det særlig viktig. Viktigere er at vi blir bevisste på hva som er blitt produsert her til lands.
Nå kan vi heller kjøre en runde med faktaopplysninger. Du tenker kanskje som meg at manilla er en slags tre. Men nei, nei, nei og atter nei. Manilla er faktisk en type gress. Og Slettvoll importerte det fra Sørøst-Asia. Så hva vet vi om Slettvolls Manillamøbler. I følge katalogen ble firmaet startet av Hans Slettvoll i 1951, og «er den mann som har satset sterkest på dette for Norge sjeldne materiale til fabrikasjon av møbler.» Firmaet eksisterer den dag i dag, men nå som Slettvoll Møbler. De produserer i hovedsak stoppede møbler tuftet på klassiske modeller i et høyere prissjikt.
Lurer på om vi runder av det hele med å finne frem til en eller annen Svensktopp-sviske med Sten & Stanley som av en tilfeldighet kommer fra min fødeby – Karlskoga.
©Mats Linder / matslinder.no
Vipps: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819
